Osmaner er opprinnelig en betegnelse på en tyrkisk folkegruppe, de utgjorde den dominerende overklassen i Det osmanske riket, senere en generell betegnelse på enhver som hørte inn under dette riket.
Osmanene kom først i kontakt med Vesten som flyktninger fra det mongolske riket til seldjsukenes områder i Anatolia. De slo seg ned i den vestlige delen av Anatolia og etablerte etter hvert en stat under Ertugrul. I begynnelsen var den nye osmanske staten underlagt seldsjukkene, men Ertugruls sønn Osman I erklærte rikets selvstendighet i 1299. Osman blir regnet som grunnleggeren for Det osmanske riket, og det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg osmanli («osmaner»).
I og med den tyrkiske nasjonalismen på 1800-tallet forsøkte det osmanske dynastiet gjeninnføre sin tyrkiske kobling, blant annet med giftemål innenfor den tyrkiske befolkningen.
Ottoman er en avledet betegnelse via arabisk uthman.
