Det palestinske folk, palestinere, eller palestinske arabere, viser til arabisktalende folk med opphav i området Palestina som utgjøres av staten Israel og den israelsk-okkuperte staten Palestina.
Den samlede palestinske befolkningen i verden er estimert til 15,2 millioner ved midten av 2025. Omtrent 7,4 millioner bor i det historiske Palestina, hvorav 5,5 millioner i staten Palestina (3,4 millioner på Vestbredden med Øst-Jerusalem og 2,1 millioner på Gazastripen) og 1,9 millioner bor i Israel. 7,8 millioner, over halvparten, bor utenfor det historiske Palestina, hvorav 6,5 millioner i arabiske land. Flertallet av Palestinerne er sunnimuslimer, det finnes også et kristent mindretall, foruten andre mindre trosretninger.
Den første gangen betegnelsen palestinere ble brukt i større utstrekning, som et endonym for å referere til en tenkt nasjon, var før utbruddet av første verdenskrig, og det første kravet om nasjonal uavhengighet ble framsatt av den syrisk-palestinske kongress den 21. september1921.
Etter den palestinske fordrivningen i 1948, og i enda større grad etter den palestinske fordrivningen i 1967, ble uttrykket utvidet fra å bare vise til opprinnelsesstedet, men også til en følelse av felles fortid og fremtid, i form av en palestinsk nasjonalstat.
Det palestinske folket under ett er representert i det internasjonale samfunnet ved Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO)Den palestinske selvstyremyndigheten, offisielt etablert som resultat av Oslo-avtalen, er en midlertidig administrativ enhet som er nominelt ansvarlig for regjeringsutøvelsen i de palestinske befolkningssentrene på Vestbredden og i Gaza-stripen.
Statsløse
I 2005 ble antallet palestinere globalt beregnet til mellom 10 og 11 millioner, hvorav over halvparten var statsløse, det vil si ikke har statsborgerskap i noen land.
Det palestinske nasjonalrådet erklærte staten Palestina 15. november 1988. I 2012 ble landet innvilget møterett til FNs generalforsamling. Staten ble anerkjent av Østblokklandene og de fleste land i den tredje verden kort etter eklæringen i 1988. En ny bølge av anerkjennelser kom omkring 2010, og igjen under krigen i Gaza. Pr 23. september 2025 var staten anerkjent av minst 151 av FNs 193 medlemsland.
Et kart over Palestina, med navn satt av arabiske geografer i middelalderen, med Jund FilastinArkivert 27. mai 2008 hos Wayback Machine. fremhevet i grått
Det greske toponymet Palaistinê (Παλαιστίνη), som det arabiskeFilastin (فلسطين) er beslektet med, forekommer første gang i den joniske historikeren Herodots verker fra midten av det 5.århundre før Kristus, hvor det viser til kystlandet fra Fønikia og ned til Egypt.
Herodot beskriver omfanget av parternes femte satrapi som følger: «Fra Posidiums by, [...] på grensen mellom Kilikia og Syria, så langt som til Egypt, utenom de arabiske områdene, som var fritatt for skatt, kom 350 talenter. Denne provinsen består av hele Fønikia og den delen av Syria som blir kalt Palestina, og Kypros. Dette er det femte satrapi.»
Herodot bruker også uttrykket for hele folkeslaget, som når han taler om «syrerne fra Palestina» eller «palestinsk-syrere», en etnisk formløs gruppe han skiller fra fønikerne. Ordet kan sammenlignes med et vell av navn på folkeslaget som brukes i semittiske språk, old-egyptiskPrst, AssyriskPalastu, og det gammelhebraiskePlishtim, hvor det sistnevnte også brukes i Bibelen for å beskrive filisterne.
Det arabiske ordet Filastin har for det meste blitt brukt for å referere til områdene, helt siden arabiske geografer overtok dette navnet. Filastini (فلسطيني), avledet av den latiniserte greske betegnelsen Palaestina (Παλαιστίνη), ser ut til å ha blitt brukt som et adjektivisk navneord i regionen så tidlig som i det 7.århundre.
Nablus by på 1800-tallet
I den britiske mandatperioden, ble ordet «palestinere» brukt om alle folk som bodde i området, uavhengig av religion og etnisitet, og de som fikk statsborgerskap av mandat-myndighetene, ble tildelt «palestinsk statsborgerskap».
Etter Israels opprettelse i 1948 er ordene «Palestina» og «palestiner» om palestinske jøder stort sett gått ut av bruk. For eksempel endret den engelskspråklige avisen The Palestine Post navnet til The Jerusalem Post i 1950. Jøder i Israel og på Vestbredden identifiserer seg i dag generelt som israelere. Arabiske innbyggere i Israel identifiserer seg som israelere, palestinere og/eller arabere.
Palestinsk språk
Palestinsk-arabisk er en arabisk dialekt som er spesiell for palestinerne, og det er en undergruppe av den bredere levantinske arabiske dialekten. Den har tre store undervarianter, og for å skjelne mellom disse brukes ofte uttalen av «qāf» som nøkkel. I de fleste byene uttales det med glottalplosiv; i mindre landsbyer og på landet med faryngaliseret k (et unikt karakteristikum ved palestinsk-arabisk); og i de aller sørligste områdene med g, som for eksempel hos beduinene. I flere landsbyer i Galilea (f.eks. Maghār), og spesielt, men ikke bare, hos drusere uttales qāf faktisk som i klassisk arabisk.
Ifølge Barbara McKean Parmenter har araberne i Palestina bevart de opprinnelige semittiske stedsnavnene som er nevnt i Bibelen for stedene som ble dokumentert av den amerikanske arkeologien Edward Robinson i begynnelsen av det 20.århundre.
↑With the exception of Bks. 1, 105; 3.91.1, and 4.39, 2.
↑Herodotus describes its scope in the Fifth Satrapy of the Perthians as follows: "From the town of Posidium, [...] on the border between Cilicia and Syria, as far as Egypt - omitting Arabian territory, which was free of tax, came 350 talents. This province contains the whole of Phoenicia and that part of Syria which is called Palestine, and Cyprus. This is the fifth Satrapy." (from Herodotus Book 3, 8th logos).
↑Plesheth, (fra roten palash eller falash) var et generelt uttrykk blant semittiske språk som betydde «velting og spredning» («rolling and spreading») eller «migrasjon». Det refererte til filisternes invasjon og erobringen av kysten fra sjøen.
Vestbredden og Gaza-stripen
Jordan
Israel
Syria
Libanon
Chile
USA
Egypt
Honduras
Kuwait
Brasília
Jemen
Australia
Colombia
Guatemala
