Det palestinske folk

Palestinere
To jenter fra Bethlehem, 1918.
NasjonalitetStaten Palestina
Antall
cirka 14 300 000 ()
Områder med stor befolkning
Palestinas flagg  Vestbredden og Gaza-stripen ca. 3 760 000
Jordans flagg Jordan 2 700 000
Israels flagg Israel 1 835 000
Syrias flagg Syria 434 896
Libanons flagg Libanon 405 425
Chiles flagg Chile 400 000
USAs flagg USA 200 000
Egypts flagg Egypt 70 245
Honduras’ flagg Honduras 54 000
Kuwaits flagg Kuwait 50 000
Brasils flagg Brasília 50 000
Jemens flagg Jemen 24 000
Australias flagg Australia 15 000
Colombias flagg Colombia 12 000
Guatemalas flagg Guatemala 1 400
Språk
Moderne språk
Palestinsk-arabisk
Tidligere tradisjonell
Kanaitisk, etterfulgt av Arameisk
I Israel
Palestinsk-arabisk og hebraisk
Diaspora
Hovedsakelig arabisk(Den arabiske verden), Engelsk (anglosfæren) og spansk (hispanosfæren)
Religion
Hovedsakelig Sunni-islam, betydelig kristen minoritet, andre
Relaterte etniske grupper
Andre arabiske og semittiske folkeslag

Det palestinske folk, palestinere, eller palestinske arabere, viser til arabisktalende folk med opphav i området Palestina som utgjøres av staten Israel og den israelsk-okkuperte staten Palestina.

Den samlede palestinske befolkningen i verden er estimert til 15,2 millioner ved midten av 2025. Omtrent 7,4 millioner bor i det historiske Palestina, hvorav 5,5 millioner i staten Palestina (3,4 millioner på Vestbredden med Øst-Jerusalem og 2,1 millioner på Gazastripen) og 1,9 millioner bor i Israel. 7,8 millioner, over halvparten, bor utenfor det historiske Palestina, hvorav 6,5 millioner i arabiske land. Flertallet av Palestinerne er sunnimuslimer, det finnes også et kristent mindretall, foruten andre mindre trosretninger.

Den første gangen betegnelsen palestinere ble brukt i større utstrekning, som et endonym for å referere til en tenkt nasjon, var før utbruddet av første verdenskrig, og det første kravet om nasjonal uavhengighet ble framsatt av den syrisk-palestinske kongress den 21. september 1921. Etter den palestinske fordrivningen i 1948, og i enda større grad etter den palestinske fordrivningen i 1967, ble uttrykket utvidet fra å bare vise til opprinnelsesstedet, men også til en følelse av felles fortid og fremtid, i form av en palestinsk nasjonalstat.

Andel av palestinere som lever utenfor Vestbredden og Gaza-stripen

Rundt halvparten av alle palestinere lever fortsatt i Israel, Vestbredden,Gaza-stripen og Øst-Jerusalem. Den andre halvparten, hvorav mange er flyktninger, bor andre steder, i forskjellige deler av verden.

Det palestinske folket under ett er representert i det internasjonale samfunnet ved Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) Den palestinske selvstyremyndigheten, offisielt etablert som resultat av Oslo-avtalen, er en midlertidig administrativ enhet som er nominelt ansvarlig for regjeringsutøvelsen i de palestinske befolkningssentrene på Vestbredden og i Gaza-stripen.

Statsløse

I 2005 ble antallet palestinere globalt beregnet til mellom 10 og 11 millioner, hvorav over halvparten var statsløse, det vil si ikke har statsborgerskap i noen land.

Staten Palestina

Utdypende artikkel: Palestina

Det palestinske nasjonalrådet erklærte staten Palestina 15. november 1988. I 2012 ble landet innvilget møterett til FNs generalforsamling. Staten ble anerkjent av Østblokklandene og de fleste land i den tredje verden kort etter eklæringen i 1988. En ny bølge av anerkjennelser kom omkring 2010, og igjen under krigen i Gaza. Pr 23. september 2025 var staten anerkjent av minst 151 av FNs 193 medlemsland.

Etymologi

Et kart over Palestina, med navn satt av arabiske geografer i middelalderen, med Jund Filastin Arkivert 27. mai 2008 hos Wayback Machine. fremhevet i grått

Det greske toponymet Palaistinê (Παλαιστίνη), som det arabiske Filastin (فلسطين) er beslektet med, forekommer første gang i den joniske historikeren Herodots verker fra midten av det 5. århundre før Kristus, hvor det viser til kystlandet fra Fønikia og ned til Egypt.

Herodot beskriver omfanget av parternes femte satrapi som følger: «Fra Posidiums by, [...] på grensen mellom Kilikia og Syria, så langt som til Egypt, utenom de arabiske områdene, som var fritatt for skatt, kom 350 talenter. Denne provinsen består av hele Fønikia og den delen av Syria som blir kalt Palestina, og Kypros. Dette er det femte satrapi.»

Herodot bruker også uttrykket for hele folkeslaget, som når han taler om «syrerne fra Palestina» eller «palestinsk-syrere», en etnisk formløs gruppe han skiller fra fønikerne. Ordet kan sammenlignes med et vell av navn på folkeslaget som brukes i semittiske språk, old-egyptisk Prst, Assyrisk Palastu, og det gammelhebraiske Plishtim, hvor det sistnevnte også brukes i Bibelen for å beskrive filisterne.

Romerne populariserte ordet Palestina etter den tredje jødisk-romerske krig, da majoriteten av den jødiske overklassen ble tvangsflyttet fra landet etter den romerske seieren.[trenger referanse] Provinsen ble deretter omdøpt fra Iudaea til Syria Palaestina og Jerusalem til Aelia Capitolina.

Det arabiske ordet Filastin har for det meste blitt brukt for å referere til områdene, helt siden arabiske geografer overtok dette navnet. Filastini (فلسطيني), avledet av den latiniserte greske betegnelsen Palaestina (Παλαιστίνη), ser ut til å ha blitt brukt som et adjektivisk navneord i regionen så tidlig som i det 7. århundre.

Nablus by på 1800-tallet

I den britiske mandatperioden, ble ordet «palestinere» brukt om alle folk som bodde i området, uavhengig av religion og etnisitet, og de som fikk statsborgerskap av mandat-myndighetene, ble tildelt «palestinsk statsborgerskap».

Etter Israels opprettelse i 1948 er ordene «Palestina» og «palestiner» om palestinske jøder stort sett gått ut av bruk. For eksempel endret den engelskspråklige avisen The Palestine Post navnet til The Jerusalem Post i 1950. Jøder i Israel og på Vestbredden identifiserer seg i dag generelt som israelere. Arabiske innbyggere i Israel identifiserer seg som israelere, palestinere og/eller arabere.

Palestinsk språk

Palestinsk-arabisk er en arabisk dialekt som er spesiell for palestinerne, og det er en undergruppe av den bredere levantinske arabiske dialekten. Den har tre store undervarianter, og for å skjelne mellom disse brukes ofte uttalen av «qāf» som nøkkel. I de fleste byene uttales det med glottalplosiv; i mindre landsbyer og på landet med faryngaliseret k (et unikt karakteristikum ved palestinsk-arabisk); og i de aller sørligste områdene med g, som for eksempel hos beduinene. I flere landsbyer i Galilea (f.eks. Maghār), og spesielt, men ikke bare, hos drusere uttales qāf faktisk som i klassisk arabisk.

Ifølge Barbara McKean Parmenter har araberne i Palestina bevart de opprinnelige semittiske stedsnavnene som er nevnt i Bibelen for stedene som ble dokumentert av den amerikanske arkeologien Edward Robinson i begynnelsen av det 20. århundre.

Palestinske organisasjoner

Saladin's Falk: Våpenskjold og emblem for Palestina og Den palestinske selvstyremyndigheten

Se også