Paolo Marella

Prest

Paolo Marella studerte filosofi og katolsk teologi i Roma og mottok presteordinasjonen fra kardinalvikar Basilio Pompili den 23. februar 1918. Etter videre studier og pastoralt arbeid i Roma, begynte han i tjeneste for Kongregasjonen for Troens Utbredelse i 1922. Fra 1924 til 1933 tjenestegjorde han i staben til den apostoliske delegasjon til USA, først som auditor og senere som chargé d'affaires.

Erkebiskop, apostolisk delegat til Japan

Pave Pius XI utnevnte ham til titulærerkebiskop av Doclea og apostolisk delegat til Japan den 15. september 1933. Han ble ordinert til biskop av kardinal Pietro Fumasoni Biondi, prefekt for Kongregasjonen for Troens Utbredelse. Medvigslere var Carlo Salotti, sekretær for Kongregasjonen for Troens Utbredelse, og kurieerkebiskop Domenico Spolverini.

Den katolske kirke opplevde effekten av ny japansk lovgivning i september 1940, da Kunnskapsdepartementet beordret en reform av religiøse samfunn. I lang tid hadde statlig propaganda skapt et klima der det ble ansett som uakseptabelt for utlendinger å innta ledende stillinger i en kirke, slik det fortsatt var tilfelle i stor skala i den katolske kirke i Japan. For å forhindre faren for alvorlig forfølgelse, overbeviste erkebiskop Marella alle utenlandske ordinarier (biskoper og andre med øverste lederansvar i et kirkedistrikt) om nødvendigheten av å overlate sitt lederskap til japanske prester hvis kirken skulle reddes. De sendte alle inn sine avskjedssøknader til Den hellige stol. Den hellige stol aksepterte dem og fylte umiddelbart de ledige stillingene med japanske ordinarier, som i utgangspunktet ledet bispedømmene og prefekturene kun som apostolske administratorer. Biskopene forble ved deres side som generalvikarer eller rådgivere. På samme måte overførte direktørene for katolske skoler sitt lederskap til japanske prester.

I 1942 aksepterte Pavestolen de facto diplomatiske forbindelser med Japan, og Marella ble gitt «fulle diplomatiske privilegier».

Apostolisk delegat til Australia, New Zealand og Oseania

Paolo Marella tjenestegjorde så som apostolisk delegat til Australia, New Zealand og Oseania fra 1948 til 1953.

Apostolisk nuntius til Frankrike

I 1953 utnevnte pave Pius XII ham til apostolisk nuntius til Frankrike.

Kardinal

Pave Johannes XXIII utnevnte Paolo Marella til kardinalprest den 14. desember 1959, med titulærkirken Sant'Andrea delle Fratte. Han deltok i Det andre Vatikankonsil fra 1962 til 1965 og representerte paven som pavelig legat ved flere seremonier i de påfølgende årene.

Fra 1964 til 1973 tjenestegjorde han som president for Det pavelige råd for ikke-kristne. Den 15. mars 1972 utnevnte Paul VI ham til kardinalbiskop av Porto og Santa Rufina. Fra 1977 til sin død tjenestegjorde han som kardinal subdekan. Han var allerede blitt utnevnt til prefekt for Vatikanbasilikaen i 1961, og etter at Paul VI omorganiserte og omdøpte dette embetet, ble Marella utnevnt til president for Peterskirkena Fabbrica i 1967. Han trakk seg fra denne stillingen den 8. februar 1983, i en alder av 88 år.

Paolo Marella døde i Roma 15. oktober 1984 og ble gravlagt på Campo Verano-kirkegården.

Han var erkeprest for Vatikanbasilikaen og prefekt for Kongregasjonen for Peterskirken 1961–1964, og president for Sekretariatet for de ikke-kristne 1964–1973.

Han ble kreert til kardinal i 1959 av pave Johannes XXIII.

Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.