| Peace Now | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Stiftet | 1978 | ||
| Land | Israel | ||
| Hovedkontor | Tel Aviv | ||
| Adresse | מרים החשמונאית 27 ב' תל אביב' 62032, ת.ד. 22651, תל אביב | ||
| Tjenester | Bok, tidsskrift | ||
| Formål | Israel-Palestina-konflikten | ||
| Utmerkelser | Olof Palme-prisen (1995) | ||
| Grunnlegger(e) | Amos Oz, Amir Peretz, Yuli Tamir, Tzali Reshef, Avshalom Vilan | ||
| Nøkkelpersoner | Emil Grünzweig | ||
| Adm.dir. | Shaqued Morag (2018) | ||
| Antall ansatte | 12 (2023) | ||
| Antall medlemmer | 13 (2023) | ||
| Antall frivillige | 40 (2023) | ||
| Donasjoner | 3 475 691 ny israelsk shekel (2023) | ||
| Omsetning | 3 544 461 ny israelsk shekel (2023) | ||
| Flagg | |||
 | |||
| Nettsted | peacenow.org (he, en) | ||
Peace Now (hebraisk: שלום עכשיו - Shalom Achshav) fra 1978 er blant de eldste og største fredsorganisasjonene innen Israels fragmenterte fredsbevegelse. Den identifiserer seg som en venstreorientert sionistisk organisasjon som arbeider for å få landets innbyggere og regjering til å søke en rettferdig fred med palestinerne og tilgrensende arabiske land i form av en tostatsløsning basert på grensene fra 1967, som den eneste måten å sikre Israels fortsatte eksistens som en jødisk og demokratisk stat.
Peace Now ble dannet i kjølvannet av den egyptiske president Anwar Sadats historiske besøk i Jerusalem i 1977, da mange fryktet at sjansen til fred kunne glippe. Organisasjonen som innledet en gullalder for fredsbevegelsen ble dannet mindre enn et år etter Arbeiderpartiets første nederlag til fordel for Likud og høyresiden i israelsk politikk. Det begynte med det såkalte offiser-brevet til statsminister Begin til støtte for fredsprosessen med Egypt, signert av 348 reserveoffiserer med krigserfaring. «Vi skriver dette med dyp frykt, ettersom det vil være vanskelig å akseptere en regjering som foretrekker staten Israels eksistens innenfor grensene til et «Stor-Israel» framfor i fred med gode naboer. [...] en politikk som vil forårsake videreført kontroll av millioner av arabere vil skade statens jødisk-demokratiske karakter, og vil gjøre det vanskelig for oss å identifisere oss med veien staten Israel går.»
Mange på høyresiden tolket fredsbevegelsen som et «takk for sist» fra opposisjonen etter valgnederlaget. Statsminister Begin erkjente allikevel at den store demonstrasjon som organisasjonen organiserte i Tel Aviv kvelden før hans avreise til toppmøtet i Camp David med president Sadat og president Jimmy Carter, hadde betydning for Israels beslutning om å trekke seg tilbake fra Sinai. Peace Now støttet til å begynne med Begin og hyllet ham som en fredsmegler, men vendte seg mot ham etter at tilbaketrekningen fra Sinai ble fulgt av en akselerert kampanje for konfiskering av grunn og utbygging av bosetninger på Vestbredden.
Organisasjonen markerte seg i 1982, da de organiserte demonstrasjoner mot Libanon-krigen og massakrene i Shabra og Shatila som samlet 400 000 i Tel Aviv. Den var innen 1984 blitt en venstreorientert protestbevegelse, selve motsatsen til den nasjonalreligiøse bosetterorganisasjonen Gush Emunim.
Selv om Peace Now går inn for en fremforhandlet fred med palestinerne, drøyde organisasjonen lenge med å åpne for en dialog med PLO. Ikke før i 1988, da PLO anerkjente Israels rett til å eksistere, anerkjente Peace Now PLO som palestinernes representant.
Under den første intifadaen arrangerte Peace Now protester og demonstrasjoner mot IDFs hardhet og stilte krav om en forhandlingsløsning med tilbaketrekning fra de okkuperte områdene. De kritiserte forsvarsminister Yitzhak Rabin for hans oppfordring til å «knuse beina på palestinske bråkmakere».
Etter at Rabin ble statsminister, hadde undertegnet Oslo-avtalen og tatt Yassir Arafats i hånda på plenen foran Det Hvite Hus, støttet Peace Now ham. De mobiliserte støtte til ham mot bosetternes mer voldsomme angrep.
Peace Now spilte en viktig rolle i demonstrasjonen den 4. november 1995, kort før Rabin ble myrdet av høyreekstremisten, Yigal Amir. Siden da har det blitt holdt en årlig demonstrasjon til Rabins minne i begynnelsen av november. Senere er Peace Now blitt mest kjent for sin kamp mot utvidelser av bosetningene på Vestbredden.
I 1995 mottok foreningen Olof Palme-prisen.
Til tross for at de så de destruktive følgene av en ekspansiv israelsk bosettingspolitikk, og senere advarte mot at en unilateral tilbaketrekning fra Gaza ville gi plass til Hamas' vekst, har grupper som Peace Now blitt demonisert og marginalisert i israelsk offentlighet etter avsporingen av Osloprosessen, ifølge Tamar Hermann. Det store flertall av israelere har aldri vært involvert i noen form for fredsaktivisme, og ser i beste fall fredsbevegelsen som politisk naive og i verste fall som femtekolonister, mens radikale på venstresiden og bevegelsens palestinske motparter ser dem som myndighetenes medløpere.
