«Pesta» var i norsk folketro personifiseringen av svartedauden, det første utbruddet av en pest-pandemi som rammet Norge med ujevne mellomrom i perioden fra 1349 til 1654. I gamle sagn blir navnet særlig brukt om en kvinnelig sykdomsdemon. Skikkelsen blir gjerne beskrevet som en liten, gammel og gråblek kjerring, med svarte øyne, svart, hengende hår, og rød eller blå stakk. Det fortelles at hun gikk fra gård til gård og bragte sykdommen med seg. I hendene bar hun på en sopelime og en rive: der «Pesta» feide med limen, kom alle til å dø, der hun brukte riven, ville noen overleve. Skikkelsen kunne også ha med seg ei stor bok med navnene på dem som skulle dø.I flere fortellinger var det sett at hun også bar på en ljå, som Døden. Fortellingene om skikkelsen varierer. I Setesdal var storedauden et jentebarn, hos samene var rotto et barn, en svart hund eller en katt. I Tuddal viste sotten seg som en mann med stav og bok under armen, eller som en kone med sopelime. Også i Vefsn kom sotten til bygda som mann og kone.
Eventyrtegneren Theodor Kittelsen gjorde figuren kjent som hovedperson i sin Svartedauen, en samling tegninger, dikt og sagn om pesten i Norge. Boka forelå som manuskript i 1896 og kom ut i 1900. Kittelsens «Pesta» var inspirert av en gammel, bitter kjerring som tegneren ble kjent med da han bodde på Skåtøy utenfor Kragerø og som han omtaler i den anekdotiske Glemmebogen fra 1892. I selvbiografien Folk og trold fra 1911 gjentar Kittelsen blant annet at hun var «værre end selve pesta [...] og saa fik hun navnet».
Pesta er også tittelen på det første albumet i tegneserien Solrunns saga skrevet av Eirik Ildahl, illustrert av Bjørn Ousland og utgitt av Bladkompaniet i 1988.
«Mor, der kommer en gammel kærring», fra Svartedauen
«Pesta i trappen», fra Svartedauen
«Pesta soper hver en krok», fra Svartedauen
«Pesta drager», fra Svartedauen
