Petrus Hopmans

Prest

Petrus Hopmans ble presteviet 12. oktober 1890 og studerte deretter teologi ved Universitetet i Leuven fra 1891 til 1893. I 1894 ble han kapellan i Kruisland, og samme år lærer ved gutteseminaret IJpelaar. I 1908 ble han sogneprest i Breda og sekretær i bispedømmet.

Biskop av Breda

Den 1. november 1914 ble han bispeviet til biskop av Breda, av erkebiskop Hendrik (Henricus) van de Wetering av Utrecht; medkonsekrerende var biskopene Augustinus Josephus Callier av Haarlem og Laurentius Josephus Antonius Hubertus Schrijnen (Schrynen) av Roermond.

Hans lange periode som biskop endte for alle praktiske formål med Andre verdenskrigs avslutning.

Biskop Hopmans og den andre brabantske biskopen, Arnold Diepen av 's-Hertogenbosch, hadde begge innehatt sine embeter siden begynnelsen av Første verdenskrig.

I de første årene av Andre verdenskrig forhindret de to at den sterke holdningen erkebiskop Jan de Jong av Utrecht la for mot den tyske okkupanter, ble enerådende i episkopatet. Kardinal de Jong langet ut i budskap og erklæringer mot innsamlingene til Deutsche Winterhilfe, mot ariersertifikatet, mot NSB osv.: De brabantske biskopene stoppet disse budskapene som De Jong ville skulle leses fra alle prekestoler. Diepen og Hopmans argumenterte for mildhet og etterlevelse. De Jongs bispekolleger Guillaume Lemmens (Roermond) og Johannes Huibers (Haarlem) var derimot vanligvis på De Jongs linje.

Først da Den Bosch-biskopen Diepen faktisk ble avløst av biskop Wilhelmus Mutsaerts, som sluttet seg til flertallet av biskopene, ble Hopmans isolert. De Jong var da i stand til å sette igjennom sitt prekestolsbudskap rettet mot jødeforfølgelsene, i et da enestående samarbeid med de protestantiske kirkene.

Biskop Hopmans ble etterfulgt i 1951 av sin koadjutorbiskop Joseph Baeten, som han etter 1945 allerede hadde overlatt nesten alle bispedømmets anliggender til.