Politisk historie

Politisk historie er en gren av historiefaget som analyserer politiske hendelser, ideer, bevegelser, institusjoner, valg, partier og ledere.

Fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet var politisk historie den helt dominerende gren av historiefaget. Ifølge historiker Knut Kjeldstadli var det tidlige politiske historiefaget et studium av hvordan politiske eliter opptrådte, men ble etter hvert et studium av store politiske systemer.

En av Norges fremste politiske historikere på 1900-tallet, Jens Arup Seip, begrunnet studiefeltet sitt slik:

«De politiske institusjonene er ikke primære som faktorer, men de er sentrale, de er nyttige som middel til å forstå. Den politiske prosess er som en skrift på veggen, en leselig skrift. Det som står, forteller hvem og hva som skrev.»

I løpet av 1900-tallet ble den politiske historiens privilegerte stilling utfordret fra flere hold:

Evolusjonister ønsket å se «Folkets» historie som en slags overindividuell enhet.
Marxister forstod historien som klassekamp mellom de som eide og de som arbeidet for herskerklassen.
Kulturhistorikere som Karl Lamprecht i Tyskland og Troels Troels-Lund i Danmark flyttet fokus mot kultur og hverdagsliv.
Den franske Annales-skolen så politisk historie som små overflatekrusninger på toppen av århundrevarige historiske strukturer.
Samfunnsvitenskapen gjorde store fremskritt og metodene utviklet for disse fagene ble anvendt av historikerne på fortiden.

På 1970-tallet mistet politisk historie sin til da dominerende plass i flere land. Dette denne prosessen har blitt kalt den sosialhistoriske revolusjon.

Referanser

↑ Wiener, Philip P. (1973). «Preface». Dictionary of the History of Ideas. Studies of Selected Pivotal Ideas. 1. New York: Charles Scribner's Sons. s. VIII.
↑ Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 76–78. ISBN 978-82-00-12924-0.
↑ Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 77–78. ISBN 978-82-00-12924-0.
↑ Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 63–74. ISBN 978-82-00-12924-0.
↑ Ringdal, Nils Johan (1983). «Komparativt sideblikk til Skandinavia». I Ringdal, Nils Johan. Frontlinjer i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget. s. 133–144. ISBN 978-82-00-06551-7.
↑ Manniche, Jens Chr. (1983). «Nutidig fransk historieforskning». I Ringdal, Nils Johan. Frontlinjer i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget. s. 18–32. ISBN 978-82-00-06551-7.

[1] Wiener, Philip P. (1973). «Preface». Dictionary of the History of Ideas. Studies of Selected Pivotal Ideas. 1. New York: Charles Scribner's Sons. s. VIII.

[2] Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 76–78. ISBN 978-82-00-12924-0.

[3] Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 77–78. ISBN 978-82-00-12924-0.

[4] Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 63–74. ISBN 978-82-00-12924-0.

[5] Ringdal, Nils Johan (1983). «Komparativt sideblikk til Skandinavia». I Ringdal, Nils Johan. Frontlinjer i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget. s. 133–144. ISBN 978-82-00-06551-7.

[6] Manniche, Jens Chr. (1983). «Nutidig fransk historieforskning». I Ringdal, Nils Johan. Frontlinjer i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget. s. 18–32. ISBN 978-82-00-06551-7.