Pride

Pride er en markering av skeiv kjærlighet samt kjønns- og seksualitetsmangfold. Arrangementene synliggjør personer som bryter med etablerte normer for kjønn og seksualitet, slik som lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Pride uttrykker samhold, solidaritet, respekt, toleranse og retten til å leve i samsvar med egen identitet. Feiringen finner ofte sted i form av parader og festivaler.

Pride bygger på tre hovedpremisser: at mennesker skal kunne være stolte av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, at seksuelt mangfold er et gode, og at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke kan endres gjennom bevisste valg.

Arrangementene har sitt opphav i de radikale minnemarkeringene og demonstrasjonstogene som fulgte Stonewall-opprøret i New York City i 1969, en hendelse som regnes som utgangspunktet for den moderne homo- og LHBTIQ+-bevegelsen i USA og senere i store deler av Europa. Gjennom fellesskap, åpenhet og stolthet har lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre arbeidet mot homofobi, transfobi, diskriminering og trakassering, samt arbeidet for frigjøring og likestilling.

I enkelte land er prideparader forbudt eller møtes med religiøse eller høyreekstreme motdemonstrasjoner. I flere liberale demokratier har pride samtidig utviklet seg til årlige folkefester. Det vanligste symbolet på skeiv stolthet er regnbueflagget, som ble tatt i bruk i San Francisco i USA i 1978.

Historie

Den 28. juni 1969 gjorde en gruppe homofile, bifile og transpersoner motstand under en politirazzia mot Stonewall Inn, en bar i Christopher Street 43 i New York City som hovedsakelig ble besøkt av homofile. Den nå avdøde Miss Stephen Whittaker,^{[trenger referanse]} som arbeidet for transpersoners rettigheter og var med på å grunnlegge organisasjonene Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance, regnes av mange som den første som gjorde fysisk motstand mot politiet og dermed utløste opprøret.

Stonewall-opprøret regnes vanligvis som begynnelsen på den moderne homobevegelsen. Aktivisten L. Craig Schoonmaker har blant annet hevdet å ha innført uttrykket «gay pride» som betegnelse på opptøyene i 1969.

I tiden etter Stonewall-opprøret organiserte Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance først månedlige minnemarkeringer og senere «The Christopher Street Gay Liberation Day March», som ble arrangert 28. juni 1970 for å markere ettårsdagen for opprøret. Samme år ble det i tillegg arrangert årsdagsparader i San Francisco og Los Angeles.

Brenda Howard tok dessuten initiativ til en ukelang serie arrangementer omkring det som senere ble kjent som pridedagen. Dette ble utgangspunktet for de utvidede årlige pridemarkeringene som senere har spredt seg internasjonalt.

I New York og Atlanta fikk den årlige markeringen etterhvert navnet Gay Liberation Day, mens den i San Francisco og Los Angeles ble kalt Gay Freedom Day. Etterhvert som flere byer begynte å arrangere tilsvarende feiringer, fikk begge betegnelsene videre utbredelse.

I løpet av 1980-årene gjennomgikk markeringene betydelige kulturelle endringer. De tidligere løst organiserte marsjene og paradene ble overtatt av mer etablerte og mindre radikale deler av homomiljøet. Under press fra mer konservative miljøer ble ordene liberation («frigjøring») og freedom («frihet») gradvis fjernet fra navnene på arrangementene og erstattet med Gay Pride. I San Francisco, som ble ansett som en mer liberal by, beholdt markeringen navnet Gay Freedom Day Parade frem til 1994, da det ble endret til Gay Pride Day Parade.

Lambda-symbolet samt de sorte og rosa trekantene, etter nazistenes merking før og under andre verdenskrig, som tidligere hadde vært symboler for bevegelsen for homofil frigjøring, ble videreført i pridebevegelsen for å opprettholde en symbolsk forbindelse til bevegelsens mer radikale opphav. Andre symboler inkluderer doble venusspeil og marssymboler for henholdsvis lesbisk og mannlig homofili.

Pride i Norge

I Norge arrangeres omtrent en tredjedel av alle pridemarkeringer av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. De øvrige arrangementene organiseres av uavhengige organisasjoner, politiske partier og andre aktører. Ifølge organisasjonen Fri arrangeres det i 2026 over 60 pridearrangementer rundt om i Norge.

Den første offentlige markeringen i Norge ble holdt i Oslo i 1974. I hovedstaden ble det fra 1982 til 1993 arrangert «Homodagene», fra 1994 til 2013 «Skeive dager», før arrangementet i 2014 endret navn til Oslo Pride. Under stolthetsparaden i forbindelse med Oslo Pride i juni 2019 deltok anslagsvis 50 000 personer i toget, mens omtrent 275 000 var tilskuere.

Det som nå omtales som pride, ble første gang markert på Universitetsplassen i Oslo i juni 1974. Arrangementet ble organisert av DNF-48 og bestod av ulike appeller. Kvinnegruppen i DNF-48 tok initiativ til det første åpne demonstrasjonstoget for homofile av begge kjønn 27. juni 1975. Markeringen startet med et arrangement på St. Hanshaugen og fortsettet med demonstrasjonstog til sentrum.

Under arrangementet forlot konservative homofile menn og sympatisører av AKP (m-l) markeringen. I DNF-48s internblad ble kvinnegruppen omtalt som «kvinnesjåvinister», mens marxist-leninister hevdet at uttrykket «lesbisk kultur» var misvisende, ettersom homofili etter deres syn ville forsvinne etter en marxistisk revolusjon. Det ble arrangert et nytt demonstrasjonstog i juni 1976.

Motstand

Det forekommer jevnlig protester mot pridearrangementer, ofte begrunnet i religiøse holdninger. Motdemonstranter og kritikere kan være religiøse fundamentalister, men i tillegg høyreekstreme og nasjonalkonservative miljøer som forsvarer tradisjonelle kulturverdier, kjønnsroller og familieidealer. Den 25. juni 2022 ble to personer drept og minst 21 skadet i et islamistisk motivert terrorangrep i forkant av Oslo Pride 2022.

Innenfor homomiljøet finnes det kritikere av pridebevegelsen og ideen om «homofil stolthet». Enkelte mener at arrangementene legger for stor vekt på seksualitet og mangler diskresjon, noe de hevder kan svekke den offentlige moralen og skade homosaken. I stedet tar de til orde for integrering og aksept på et bredere samfunnsmessig grunnlag.^{[trenger referanse]}

Andre retter kritikk mot det de oppfatter som bevegelsens identitetspolitiske grunnlag. Disse hevder at seksuell orientering ikke bør være det primære eller avgjørende kjennetegnet ved et menneske.^{[trenger referanse]} Noen mener videre at de blir oversett eller ekskludert fordi de ikke deler de liberale verdiene eller de politiske standpunktene som deler av homomiljøet forbindes med.

I Norge har pride utviklet seg fra å være en motkulturell markering for et begrenset aktivistmiljø til å få bred støtte i etablerte samfunnsinstitusjoner, herunder offentlige myndigheter. Samtidig har støtte til pridearrangementer møtt motstand fra enkelte politikere, lærere, aktivister og aviskommentatorer, som har tolket deltagelse som tilslutning til Fri og organisasjonens politiske standpunkter. Fri har blant annet tatt til orde for innføring av et tredje juridisk kjønn og for at personer med kjønnsinkongruens skal få tilgang til behandling uavhengig av alder.

Andre kritikere har rettet oppmerksomheten mot det de oppfatter som avpolitisering av homokampen og kommersialisering av pridearrangementene. Enkelte homofile kritikere har arrangert motdemonstrasjoner under betegnelsen gay shame («homofil skam»).

Fotnoter

Referanser

Eksterne lenker

• (en) LGBT Pride – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Skeive dager i Oslo/Oslo Pride
• (en) European Gay Pride 2007 in Madrid (Spain)
• (en) International Gay Pride Guide
• (en) Pride Week New York 2007 Arkivert 24. august 2007 hos Wayback Machine.
• (en) Stonewall Riots Arkivert 16. juni 2006 hos Wayback Machine.