Privat surfing er en funksjon som finnes i de fleste nettlesere. Den oppretter en midlertidig nettleserøkt som ikke lagrer informasjon om hvilke nettsteder som besøkes, søkelogger eller informasjonskapsler når økten er over. Dette bidrar til å holde surfingen hemmlig på enheten. Privat surfing betyr imidlertid ikke at brukeren blir helt anonym på nettet. Nettsteder, internettleverandører og nettverksoperatører kan fortsatt se aktiviteten, med mindre andre personvernverktøy brukes.
Privat surfing dukket opp i nettlesere på midten av 2000-tallet. Safari lanserte privatmodus i 2005. Google Chrome fulgte etter med inkognitomodus i 2008. Flere andre nettlesere, som Firefox, Opera, Edge og Brave, lagt til lignende moduser. Alle nettleserne bruker forskjellige navn på funksjonen.
Når privat surfing er aktivert, starter nettleseren en separat økt. Nettleseren lagrer verken nettleserloggen, skjemasvar eller informasjonskapsler fra den private økten. Når det private vinduet lukkes, slettes samtidig de midlertidige dataene. Dette reduserer sporene fra surfingen på enheten. Det er imidlertid viktig å huske at privatmodus ikke blokkerer all sporing som gjøres av nettsteder og nettverkstjenester.
Privat surfing fokuserer på lokalt personvern på enheten. Modusen hindrer ikke sporing fra nettsteder og tjenester. Det er fremdeles mulig for nettlesere å bruke IP-adresser og nettleserindikatorer til å kjenne igjen besøkende. Internettleverandører kan se hvilke sider man går inn på, med mindre man bruker en VPN eller andre verktøy. Mange brukere tror at privatmodus beskytter personvernet deres mer enn det faktisk gjør.
Enkelte nettlesere fokuserer på brukernes personvern som standard. Brave er en av disse. Det er en personvernorientert nettleser som blokkerer både sporing og annonser automatisk. Den har også privat surfing-modus som reduserer spor fra surfeøkter lokalt på enheten. Det finnes også andre nettlesere som fokuserer på personvern og beskytter mot sporing, for eksempel ved å alltid starte opp i privatmodus, som DuckDuckGo.