Psamathe, detalj av en rødfigur vase fra 400-tallet f.Kr. som skildrer kampen mellom Pelevs og Thetis. Psamathe er blant nereidene som flykter fra paret
Psamathe (gresk: Ψάμαθη) er en nereide i gresk mytologi, det vil si en av de femti døtrene til Nerevs og Doris. Med Aiakos, en sagnkonge og halvgud på øya Aegina i Saroniabukta, er hun mor til sønnen Fokos. Da denne sønnen ble drept av sine halvbrødrene Pelevs og Telamon sendte Psamathe en gigantisk ulv mot flokken til Pelevs.
Psamathes navn betyr «sandgudinne» fra de greske ordene ψάμαθος, psammos («sand») og theia («gudinne»).
Familie
Psamathe er en av de femti nereidene, døtrene til Nerevs og Doris.
Med Aiakos, kongen av Aegina, er hun mor til sønnen Fokos. Hun er senere kona til Proteus, kongen av Egypt, med ham fikk hun en sønn, Teoklymenos, og en datter, Eido/Eidothea, senere omtalt som Theonoe, i henhold til Evripides drama Helena (412 f.Kr.).
Mytologi
Det er to myter som involverer Psamathe. Den første er historien da hun ble krenket av c som overfalt henne da hun var på stranden. Hun forsøkte å unnslippe grepet hans ved å forvandle seg til en sel, men han slapp henne ikke. Hun ga opp og tvang seg seksuelt på henne. Deretter fødte hun en sønn ved navn Fokos (foke betyr «sel»). Gutten ble farens favoritt og hans halvbrødrene Pelevs og Telamon ble sjalu og myrdet ham. Psamathe sendte da en gigantisk ulv for å hevne Fokos ved å plage flokkene til Pelevs, men han klarte å dempe hennes vrede med riktige religiøse ofringer.
Pelevs og Telamon er sønnene til Telamon med hans kone Endeis. De to dreper halvbroren sin Fokos, og de blir deretter forvist fra Egina av faren. Den andre historien som inneholder Psamathe involverer at hun sender en ulv til flokkene til Pelevs som hevn for sønnens død. Etter at ulven har spist en del av Pelevs’ flokk, blir den forvandlet til stein av enten Psamathe selv, eller hennes søster Thetis.
Evripides: Helena, engelsk oversettelse ved E.P. Coleridge i The Complete Greek Drama, red. Whitney J. Oates og Eugene O'Neill, Jr., bind 2, New York, Random House, 1938. Online version at the Perseus Digital Library.
Lycophron (1921): Alexandra i Callimachus and Lycophron, with an English translation by A. W. Mair; Aratus, with an English translation by G. R. Mair, London: W. Heinemann, New York: G.P. Putnam. Online version at Harvard University Press. Internet Archive.
Plutark (1936): Moralia, Volume IV: Roman Questions. Greek Questions. Greek and Roman Parallel Stories. On the Fortune of the Romans. On the Fortune or the Virtue of Alexander. Were the Athenians More Famous in War or in Wisdom?, overs. Frank Cole Babbitt, Loeb Classical Library No. 305, Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press. ISBN978-0-674-99336-5. Online version at Harvard University Press.
Tzetzes, Johannes (1811): Scolia eis Lycophroon, red. Christian Gottfried Müller, Sumtibus F.C.G. Vogelii. Internet Archive.
Gantz, Timothy (1996): Early Greek Myth: A Guide to Literary and Artistic Sources, Johns Hopkins University Press, To bind: ISBN978-0-8018-5360-9 (bind 1), ISBN978-0-8018-5362-3 (bind 2).
Hard, Robin (2004): The Routledge Handbook of Greek Mythology: Based on H.J. Rose's "Handbook of Greek Mythology", Psychology Press. ISBN978-0-415-18636-0. Google Books.
Larson, Jennifer (2001): Greek Nymphs: Myth, Cult, Lore, Oxford University Press. ISBN978-0-19-512294-7.
↑March, Jenny (1999): Psamathe (1), Cassell Dictionary pf Classical Mythology, s. 340. Både Hesiod (Theogony, 240–262) og Apollodorus (1.2.7) har Psamathe på deres liste over femti nereider, og hun blir på samme måte referert til som "datteren til Nerevs" i Hesiod, Theogony, 1003–1005; Apollodorus, 3.12.6; Níkandros fra Kolefon, apud (i teksten til) Antoninus Liberalis, 38. Psamathe er en av de få nereidene som har individuell tillegg, sammen med Amfitrite, Thetis, og Galatea (Gantz, s. 16; Caldwell, s. 44 om linjene 243–264; Szabados, s. 568).
↑Måten Fokos blir drept på og motivasjonen for drapet varierer mellom versjonene. For en omfattende diskusjon av Fokos' død av halvbrødrene hans, se BNJ, kommentar på 289 F4[død lenke]; se også Gantz, s. 222–223; Hard, s. 531; Frazer, n. 14 til 3.16.2.