Royal Naval Air Service

Bakgrunn

Den 21. juli 1908 sendte kaptein Reginald Bacon, som var medlem av underkomiteen for luftnavigasjon, et forslag til First Sea Lord (øverste kommandant av marinen) sir John Fisher om at et stort luftskip basert på den tyske Zeppelin skulle designes og bygges av firmaet Vickers. Etter mye diskusjon i den kongelige forsvarskomiteen ble forslaget godkjent 7. mai 1909. Selv om Bacon var tiltenkt som byggeleder, førte hans avgang fra Royal Navy i november 1909 til at rollen falt på hans protesjé ved Naval Ordnance Department, kaptein Murray Sueter. Følgelig var Sueter den første offiseren i Royal Navy som ble tildelt marinens prosjekt for flyvåpen.

Den 21. juni 1910 ble løytnant George Cyril Colmore den første kvalifiserte piloten i Royal Navy. Etter å ha fullført opplæringen, som Colmore betalte for av egen lomme, fikk han utstedt Royal Aero Clubs sertifikat nummer 15.

I november 1910 tilbød Royal Aero Club, takket være et av medlemmene, Francis McClean, den britiske marinen to fly for å trene sine første piloter. Klubben tilbød også medlemmene sine som instruktører og bruk av flyplassen i Eastchurch på Isle of Sheppey utenfor nordkysten av Kent. Admiralitetet aksepterte, og 6. desember kunngjorde øverstkommanderende, The Nore Station, ordningen til offiserene under hans jurisdiksjon og ba om at søkerne måtte være ugifte og i stand til å betale medlemsavgiftene til Royal Aero Club. Flyplassen ble Naval Flying School, Eastchurch. To hundre søknader ble mottatt, og fire ble akseptert: løytnant C.R. Samson, løytnant A.M. Longmore, løytnant R. Gregory og løytnant E.L. Gerrard.

Formasjon

Etter langvarig diskusjon i Komiteen for kongelig forsvar ble Royal Flying Corps opprettet 13. april 1912. Det absorberte marinens nye flyavdelingen og også luftbataljonen til Royal Engineers. Det besto av to vinger (enheter innen flyskvadron), hvor militærvingen utgjorde hærelementet og marinens ving, under kommandør Charles R. Samson. En sentral flyskole ble opprettet i Upavon, bemannet av offiserer og menn fra både marinen og hæren for pilotutdanning av begge vingene. Den åpnet 19. juni 1912 under kommando av kaptein Godfrey Paine, en marineoffiser. Marinevingen fikk, i henhold til vilkårene for opprettelsen, tillatelse til å utføre eksperimenter ved flyskolen i Eastchurch.

Selv om Royal Flying Corps var dannet av to separate grener, som ble gitt direkte tilgang til begge grenene gjennom en felles spesialreserve av offiserer, selv om marinen snart innlemmet nye medlemmer i Royal Naval Reserve. Sommeren 1912, som en anerkjennelse av luftforsvarsgrenens utvidelse, ble kaptein Murray Sueter utnevnt til direktør for det nyopprettede luftdepartementet ved Admiralitetet. Sueters mandat, som beskrevet i september 1912, var at han var ansvarlig overfor Admiralitetet for «alle saker knyttet til marinens lufttjeneste».

I samme måned som luftforsvaret ble opprettet, deltok fire sjøfly fra marinen i hærens manøvrer. I 1913 ble en sjøflybase på Isle of Grain i Kent og en luftskipbase i Kingsnorth, også i Kent, godkjent for bygging. Samme år ble det i marinens anslag gjort avsetninger for åtte flyplasser, og for første gang deltok fly i manøvrer med Royal Navy, med den ombygde krysseren «Hermes» som sjøflytransportør. Den 16. april ble ti offiserer fra marinen uteksaminert fra Central Flying School. Per 7. juni hadde 44 offiserer og 105 andre med annen rang blitt trent ved Central Flying School og i Eastchurch, og 35 offiserer og menn hadde blitt trent i luftskiparbeid. Tre luftskip bygget for hæren, ble overtatt av marinen. Admiralitetet gjorde 1. juli 1914 Royal Naval Air Service, som dannet Naval Wing of the Royal Flying Corps, til en del av den militære grenen av Royal Navy.

Første verdenskrig

Ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914 hadde Royal Naval Air Service (RNAS) 93 fly, seks luftskip, to ballonger og 727 personell. Marinen opprettholdt tolv luftskipstasjoner rundt kysten av Storbritannia fra Longside i Aberdeenshire, i nordøst til Anglesey i vest. 1. august 1915 kom Royal Naval Air Service offisielt under kontroll av Royal Navy. I tillegg til sjøfly, hangarskipsfly og andre fly med en legitim tilknytning til marinen, opprettholdt RNAS også flere skvadroner med kampfly med uoverkommelig drift på Vestfronten, samt tildelte knappe ressurser til en uavhengig strategisk bombestyrke på et tidspunkt da slike operasjoner var svært spekulative.

Rivalisering mellom tjenestene påvirket til og med anskaffelsene av fly. De presserende Sopwith 1½ Strutter toseterne måtte overføres fra den planlagte strategiske bombestyrken til Royal Flying Corps (RFC) skvadronene på Vestfronten fordi Sopwith-firmaet hadde kontrakt for å levere eksklusivt til RNAS. Denne situasjonen fortsatte, selv om de fleste av Sopwiths produkter etter 1915 ikke var spesielt designet som marinefly. Dermed skaffet RNAS-jagerflyskvadronene jagerfly av typen Sopwith Pup (to vinger) måneder før RFC, og erstattet disse først med Sopwith Triplanes og deretter Sopwith Camel (to vinger) mens de hardt pressede RFC-skvadronene fortsatte med sine foreldede Sopwith Pup.

Den 23. juni 1917, etter andre slag om Gaza, angrep RNAS-fly palestinske Tulkarem på den nordvestlige delen av Vestbredden.

Den 1. april 1918 ble RNAS slått sammen med RFC for å danne Royal Air Force.

På tidspunktet for sammenslåingen hadde marinens lufttjeneste 55 066 offiserer og menn, 2949 fly, 103 luftskip og 126 kyststasjoner.

RNAS-skvadronene ble absorbert inn i den nye strukturen, og individuelle skvadroner fikk nye skvadronnumre ved effektivt å legge til 200 til antallet, slik at nr. 1-skvadron RNAS (en berømt jagereskvadron) ble nr. 201-skvadron RAF.

Den britiske marinen gjenvant sin egen lufttjeneste i 1937, da Fleet Air Arm (flåtens luftstyrke) av Royal Air Force (som dekket hangarskipsfly, men ikke sjøflyene og maritime rekognoseringsflyene til RAF Coastal Command) ble returnert til Admiralty og omdøpt til Naval Air Branch. I 1952 gikk tjenesten tilbake til navnet sitt fra før 1937, Fleet Air Arm.