| Ragnar Forbech | |||
|---|---|---|---|
| Født | 23. juli 1894 Christiania Oslo kommune | ||
| Død | 28. des. 1975 (81 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, luthersk prest, prest | ||
| Embete | |||
| Far | Ludvig Forbech | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Krigskorset Stalins fredspris (1955) | ||
Ragnar Forbech (født 23. juli 1894 i Kristiania, død 28. desember 1975 i Oslo) var prest i Den norske kirke.
Ragnar Forbech fikk sin første menighet i Vestre Fredrikstad kirke 28. juni 1919. Oppholdet i Fredrikstad varte i syv år, og han ble også viseformann i Indremisjonens Ungdomsforening.
I 1925 ble han valgt inn i bystyret og formannskapet i Fredrikstad på en liste som ble kalt «Avholdsfolkets og de kristelige organisasjoners fellesliste». Han var formann for Oslo Indremisjon (nå Kirkens bymisjon) fra 1927 til 1941.
Han ble senere prest i Tøyen kirke i Oslo, og i 1932 tiltrådte han stillingen som forstander ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo. 1947 ble han tilsatt som residerende kapellan ved Oslo domkirke. Han forble i stillingen inntil han gikk av for aldersgrensen i 1964.
Han var medlem av den pasifistiske fredsorganisasjonen International Fellowship of Reconciliation sin norske avdeling, Kristent fredslag, der han var formann frem til 1964. Han ble nestformann i Norges Kristne Arbeideres Forbund i 1948.. At han aldri ble formann, skyldtes at han ikke meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Forbundets lover krevde nemlig at lederen i forbundet skulle være partimedlem.
På begynnelsen av 1950-tallet var Forbech medlem av den kommunistiske fredsorganisasjonen Fredens forkjempere i Norge. I 1953 ble han valgt som organisasjonens representant til det kommunistiske Verdensfredsrådet, som var Fredens forkjempere i Norges internasjonale moderorganisasjon. Forbechs innsats i disse organisasjonene fikk Haakon Lie til å omtale ham som «det skiltet kommunistene viser fram, når de skal vise at deres fredspropaganda er arbeid for freden».
Da den i manges øyne radikale presten og fredsforkjemperen i 1955 mottok og aksepterte den sovjetiske Stalins fredspris («Stalinprisen»), ble dette møtt med sterk kritikk i Norge fra flere hold, ikke minst i kirken. Senere biskop Per Lønning skrev en stor artikkel i Morgenposten under tittelen «La prisen fare» hvor han i sterke ordelag oppfordret Forbech til å frasi seg prisen.
Forbech hadde vært medlem av bymisjonens representantskap siden han gikk av som formann i 1941, men ble uønsket der etter at han hadde tatt i mot prisen. Han fikk liten eller ingen støtte fra arbeiderbevegelsen. Prisen var på 180 000 norske 1955-kroner, et formidabelt beløp på den tiden. Omregnet til 2024-kroner ville det tilsvare om lag 3,4 millioner kroner. Forbech brukte en del av pengene til å ansatte Berge Furre som sekretær i Kristent fredslag, og ga også støtte til Furres universitetsutdanning.
Som prest var han en etterspurt sjelesørger og brant for å spre evangeliet. I mer enn 20 år var han fast «lørdagspredikant» ved Frelsesarmeens friluftsmøter på Stortorvet i Oslo hver lørdag kveld klokka 22 i sommerhalvåret.
I 1967 gav han ut selvbiografien Prest på allfarvei – og utenfor.