Reksthegn

Reksthegn eller rekstegn, i Frostatingsloven nevnt i oppregningen av «bønder», gruppen av frie menn mellom løysing og hauld, og inndelt i «haulder», «årbårne menn»(dvs. av gammel fri ætt) og «reksthegn» (sistnevnte har usikker betydning).

Gulatingsloven har bare «hauld» og «leilending» som frie bønder; og Eidsivatingslovens og Borgartingslovens kristenretter nevner bare «hauld».

I det angelsaksiske England var þegn/thegn eller thane betegnelse på høyættede personer i kretsen rundt konge eller stormann, med viktige oppgaver i lokaladministrasjon og rettsvesen. Hvis en mann var så velstående at han hadde en eiendom «med kirke og kjøkken, et klokkehus og forsterket port, et sete og en spesifisert rolle i kongens hall,» da hadde han rettigheter som thegn.

I England er ordet kjent fra håndskrifter, i Sverige fra runesteiner, ofte i uttrykket miǫk góðan þiagn, en «svært god tegn», som det står på Velandastenen (Trollhättan kommune), funnet i 1912 med inskripsjon fra rundt år 1000. I Sverige ble ordet også brukt som personnavn, tolket både som «fri bonde», «hauld», men også «kriger», «hirdmann». Det gjenfinnes i svenske stedsnavn som Tegnaby og tilsvarende.

I norrøn lov snakkes om þegnsgildi («undersåtts-betaling») som navn på boten kongen krevde inn som straff for drap. Gulatingsloven fastslo at om «karmann slår kvinne» eller «kvinne slår karmann», skulle det bøtes 1,5 mark sølv til kongen, i tillegg til boten til den som ble slått. Men om kvinner slåss, skulle ingen ha bot, «uten de selv». Kvinner hørte ikke til i thegn-kategorien; de var ikke kongens undersåtter slik menn var.

Referanser