FNs delingsplan for Palestina

FNs opprinnelige delingsplan for mandatområdet Palestina.
FNs delingsplan, sammenlignet med videre utvikling i området

FNs delingsplan for Palestina ble den 29. november 1947 stemt frem av De forente nasjoner for å avslutte Det britiske palestinamandatet innen 1. august 1948, for å løse Midtøsten-konflikten i Palestina-området.

Resolusjon 181

Planen ble formelt benevnt som «FNs hovedforsamlings resolusjon 181». Planen ble godkjent av FNs hovedforsamling med 33 stemmer mot 13, med 10 nøytrale. For å ta høyde for stor innvandring etter jødeforfølgelsene i Europa og holocaust, ble jødene tildelt 56 % av mandatområdet Palestina mens araberne fikk 43 %, med resten (1 % - Jerusalem og omgivelser) som corpus separatum, en internasjonal sone. I området som ble tiltenkt jødene var det på dette tidspunktet jødisk majoritetsbefolkning på ca. 538 000 mot 397 000 arabere. Til FN hadde Jewish Agency forsikret at de ikke ønsket å opprette en ren etnisk jødisk stat, men en stat med like rettigheter for alle innbyggere.

Mottakelse blant jøder og arabere

Planen ble sett på som urettferdig av de arabiske innbyggerne i palestinamandatet, og ble avvist både av dem og de arabiske nabostatene. Jødene var misfornøyde med å ikke få kontroll over Jerusalem, men delingsplanen ble likevel akseptert av Jewish Agency for Palestina og av de fleste sionistiske fraksjoner. Den arabiske høyere komité, Den arabiske liga og andre arabiske ledere og regjeringer avviste det og indikerte en uvilje til å akseptere noen form for territoriell inndeling, og argumenterte for at det brøt med prinsippene om nasjonal selvbestemmelse i FN-pakten som gitt folk rett til å bestemme sin egen skjebne. De kunngjorde at de hadde til hensikt å ta alle nødvendige tiltak for å forhindre implementeringen av resolusjonen. Deretter brøt det ut en borgerkrig i Palestina, og planen ble ikke implementert.

Planen ville dele opp Palestinaterritoriet inn i jødiske og arabiske stater, med det store Jerusalem-område, inkludert Betlehem, under internasjonal kontroll.

Se også

Referanser

  1. ↑ «Jewish Agency vil ha et uavhengig Palestina». Friheten. 9. mai 1947.
  2. ↑ Morris, Benny (2008): 1948: a history of the first Arab-Israeli war. Yale University Press. ISBN 9780300126969; s. 75. Sitat: «The night of 29–30 November passed in the Yishuv's settlements in noisy public rejoicing. Most had sat glued to their radio sets broadcasting live from Flushing Meadow. A collective cry of joy went up when the two-thirds mark was achieved: a state had been sanctioned by the international community.»; s. 396 Sitat: «The immediate trigger of the 1948 War was the November 1947 UN partition resolution. The Zionist movement, except for its fringes, accepted the proposal.»
  3. ↑ The Question of Palestine and the UN (PDF)
  4. ↑ Morris, Benny (2008): 1948: a history of the first Arab-Israeli war. Yale University Press. ISBN 9780300126969; s. 66, ved 1946 sitat: «The League demanded independence for Palestine as a ’unitary’ state, with an Arab majority and minority rights for the Jews.»; s. 67, ved 1947 «The League's Political Committee met in Sofar, Lebanon, on 16–19 September, and urged the Palestine Arabs to fight partition, which it called "aggression", "without mercy". The League promised them, in line with Bludan, assistance "in manpower, money and equipment" should the United Nations endorse partition.»
  5. ↑ Morris, Benny (2008): 1948: a history of the first Arab-Israeli war. Yale University Press. ISBN 9780300126969; s. 73.
  6. ↑ Hadawi, Sami (1991): Bitter Harvest: A Modern History of Palestine, Olive Branch Press, s. 76.
  7. ↑ Perkins, Kenneth J.; Gilbert, Martin (1999): «Israel: A History», The Journal of Military History. 63 (3): 149. doi:10.2307/120539. ISSN 0899-3718. JSTOR 120539.
  8. ↑ Best, Antony (2004): International History of the Twentieth Century and beyond, Routledge, doi:10.4324/9781315739717-1, ISBN 978-1-315-73971-7; s. 531
  9. ↑ Galnoor, Itzhak (1995): The Partition of Palestine: Decision Crossroads in the Zionist Movement. SUNY Press. ISBN 978-0-7914-2193-2; s. 289–

Litteratur

Eksterne lenker