| Romano Guardini | |||
|---|---|---|---|
| Født | 17. feb. 1885 Verona | ||
| Død | 1. okt. 1968 München | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent, teolog, universitetslærer, filosof, religionsfilosof, katolsk teolog | ||
| Utdannet ved | Eberhard-Karls-Universität Tübingen Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Albert-Ludwigs-Universität Rabanus-Maurus-Gymnasium | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Ludwigskirche | ||
| Medlem av | Bayerische Akademie der Schönen Künste | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden (1958)
München leuchtet-medaljen (1965) Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1965) Erasmusprisen (1962) Pour le Mérite for vitenskap og kunst (1958) Æresdoktor ved Universitetet i Padova Æresdoktor ved universitetet i Freiburg De tyske bokhandlernes fredspris (1952; taler: Ernst Reuter) Goldene Ehrenmünze der Landeshauptstadt München | ||
Romano Guardini (1885–1968) var en tysk katolsk prest, teolog, religionsfilosof og forfatter. Han hadde stor innflytelse innen tysk katolsk teologi i deler av 1900-tallet. Han levde og virket hele sitt liv i Tyskland.
Guardini ble født i Verona i 1885, men familien flyttet til Mainz i Det tyske keiserrike da han var ett år gammel. Han hadde sin skolegang der, til og med gymnasiet, på Rabanus-Maurus-Gymnasium. Guardini skriver selv at han som ung mann var alltid engstelig og svært skrupuløs.
Guardini studerte deretter først kjemi ved universitetet i München og universitetet i Berlin, før han fikk et kall til prest. Han studerte teologi ved universitetet i Freiburg.
Han ble presteviet i Mainz i 1910. Guardini virket i en tid som menighetsprest, men vendte tilbake til Freiburg for doktorgradsstudier i teologi under professor Engelbert Krebs ved Albert-Ludwigs-Universität. Guardini disputerte i 1915 på en avhandling om Bonaventuras teologi og fullbyrdet sin habilitasjon syv år senere.
I 1923 ble Guardini utnevnt til professor i religionsfilosofi ved universitetet i Berlin. Han innehadde denne lærestolen frem til 1939 da han ble tvunget av nazistene til å gå av. Guardini hadde i essayet «Der Heiland» (Frelseren) åpent kritisert nazistenes mytologisering av Jesus, og fremhevet Jesu jødiske herkomst.
Etter andre verdenskrigs slutt ble Guardini professor ved det filosofiske fakultet ved universitetet i Tübingen. I 1948 ble han professor ved universitetet i München, der han virket til sin pensjonering. Dårlig helse hindret ham fra aktiv deltagelse ved Andre Vatikankonsil 1962–1965.
Guardini døde i München i 1968.
Guardini vil i sine bøker kristne temaer ut fra samtidens forutsetninger og utfordringer. Han analyserer så forskjellige tenkere som blant andre Sokrates, Platon, Augustin, Dante, Blaise Pascal, Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche og gjør deres tankegods tilgjengelig for en moderne lesekrets.
Guardinis første større verk, Vom Geist der Liturgie, utgitt under første verdenskrig, betød mye for den liturgiske bevegelse i Tyskland, og også senere over de liturgiske reformer som ble innført etter Andre Vatikankonsil. Det har av og til dukket opp påstander om at pave Paul VI tilbød Guardini kardinalshatten i 1965, men at han takket nei av aldersgrunner. Ifølge Manfred Lochbrunner er dette uten hold.
Guardini skapte ikke noen egentlig filosofisk skole, men i noen grad fikk han en rekke disipler, deriblant Max Müller, Josef Pieper, Luigi Giussani, Felix Messerschmid, Heinrich Getzeny, Rudolf Schwarz, Jean Gebser og Joseph Ratzinger (pave Benedikt XVI).
I 1952 mottok Guardini Friedenspreis des Deutschen Buchhandels.