Rudolf Bahro

Bakgrunn

Rudolf Bahro var den eldste av tre barn av kveglandbruksrådgiveren Max Bahro og hans hustru Irmgard, født Conrad. Familien bodde til 1945 i Niederschlesien, først i Bad Flinsberg, så i nabolandsbyen Gerlachsheim (Landkreis Lauban), der Rudolf gikk på landsbyskolen. Mot slutten av annen verdenskrig ble faren innkalt til militærtjeneste, og havnet i polsk krigsfangenskap. Da østfronten rykket nærmere, ble familien evakuert. Under flukten kom Rudolf bort fra moren og sine søsken, og de døde kort etter av tyfus.^{[trenger referanse]}

Bahro tilbrakte så noen måneder med tanter først i Østerrike og så i Hessen. Han fant til slutt sammen med faren, som drev en enkes gård i Rießen (Landkreis Guben).

I 1951 giftet Max Bahro seg med en annen enke, Frieda Reiter, i Fürstenberg, som tok med seg sønnen Gerhard med seg inn i ekteskapet.

Medlem av kommunistpartiet i DDR

Bahro ble medlem i Sozialistische Einheitspartei Deutschlands i 1954 og studerte filosofi ved Humboldt-universitetet i Berlin fra 1954 til 1959.

Frem til 1956 var han en sterk beundrer av Lenin og Stalin, men avsløringene om stalinismen rystet verdensbildet hans.^{[trenger referanse]} Etter studietida arbeidet han som SED-partifunksjonær i en landsby nord for Frankfurt (Oder) og senere ved Universitetet i Greifswald. Fra 1967 til 1977 jobbet han i administrasjonen til forskjellige bedrifter.

Nedslåingen av Prahavåren og hans erfaring med DDRs økonomi førte ham til den konklusjon at store forandringer var nødvendige i DDR.^{[trenger referanse]} I 1972 begynte han å forfatte en doktoravhandling (Über die Entfaltungsbedingungen der Hoch- und Fachschulkader in volkseigenen Betrieben der DDR). Samtidig skrev han på et manuskript som ble grunnlaget for boka Die Alternative. DDRs ministerium for statsikkerhet hindret arbeidet hans. Bahro ble klar over at boka ikke kunne publiseres som planlagt i DDR, men fant en mulighet til å offentliggjøre den i Vest-Tyskland i 1977.

Fengslet, benådet, flukt til Vest-Tyskland

Bahro ble arrestert og dømt under falske anklager til åtte års fengsel. I 1979 ble han benådet i anledning av DDRs tredveårsdag. Han så ikke noen mulighet til å fortsette arbeidet sitt i DDR og flyttet til Vest-Tyskland.

I Vest-Tyskland ble han medlem i partiet Die Grünen og forlot partiet igjen i 1985. Etter murens fall flyttet han tilbake til Øst-Berlin og ble der juridisk fullstendig rehabilitert.^{[trenger referanse]} Han gikk inn for å bevare DDRs autonomi og forsvarte politikkens primat over økonomien.^{[trenger referanse]}

I sine siste år ble han interessert i åndelige spørsmål og forsøkte å forene spiritualitet og politikk.

I 1994 ble det konstatert at han hadde blodkreft. Han døde i Berlin 5. desember 1997.

Han regnes av Stiftung Orte der deutschen Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.