Rudolf Kittel

Bakgrunn

Rudolf Kittel mistet sin far i 1860. Han studerte fra 1871 protestantisk teologi ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen. Pregende for ham ble to av hans akademiske lærere, teologen Johann Tobias Beck og historikeren Karl Heinrich Weizsäcker. I 1876 promoverte han til dr. phil.

Prest, forsker

Han virket så en kortere periode som luthersk prest. I 1879/80 var han repetent for filosofi ved Tübinger Stift. Fra 1881 til 1887 var han lærer for religion og hebraisk ved Karls-Gymnasium (Stuttgart). Han arbeidet i denne perioden på sitt verk Geschichte der Hebräer, som han fullførte i 1887.

Kittel var professor i Det gamle testamentes eksegese ved universitetet i Leipzig 1898-1924. For det akademiske år 1896/97 ble han valgt til universitetets rektor. Påvirket av Julius Wellhausen fullførte han dennes teorier om Mosebøkenes tekstkritiske problem i radikal retning, Geschichte des Volkes Israel.

I Leipzig arbeidet han også med Amarnatavlene og med Codex Hammurapi. I 1901/02, 1907/08 og 1911/12 var han dekan for det teologiske fakultet. I 1917/18 og 1918/19 var han atter ved Universitetet i Leipzig.

Av Kittels øvrige arbeider kan nevnes Die Religion des Volkes Israel (1891, 2. opplag 1929), en utgave av Biblia hebraica (2 bind, 1905-06) samt en selvbiografi i Die Religionswissenschaft der Gegenwart in Selbstdarstellungen (1925).

Rudolf Kittel var far til teologen Gerhard Kittel, som i sin tid skulle forsvare nazismen.