Rutulere

Oldtid

4. århundre f.Kr.

I det 4. århundre f.Kr. nevner den greske historikeren og geografen Arrian albaniere i forbindelse med deres deltakelse på persernes side i Slaget ved Gaugamela (331 f.Kr.) mot Aleksander den Stores hær.

1. århundre f.Kr.

I 66 f.Kr. invaderte den romerske generalen Pompeius Kaukasisk Albania under sitt felttog i Kaukasus. De albanske lederne forsøkte å slå til før romerne fikk organisert sine styrker, men romerske veteraner slo tilbake angrepene og Oroes, albaniernes konge, ble tvunget til å inngå fredsbetingelser med romerne.

6. århundre

En metode som både det bysantinske og det persiske riket brukte for å rekruttere barbarianske, hedenske folk til militærtjeneste, var å tilegne seg slaver og omdanne dem til soldater til kampanjer mot andre folk. Krigere ble rekruttert og lønnet på særskilte vilkår; disse styrkene fungerte som et skjold for imperiet mot folkeslag med felles opprinnelse.

Arran (en provins i Kaukasisk Albania, kristnet innen 500-tallet) hadde kontakter med Bysants til tross for å være under persisk kontroll. Geografiske og kirkelige forbindelser fra Arran og Armenia bidro til kristningsvirksomhet og spredning av håndverk og jordbruksteknikk blant nomadiske grupper. I 537 laget misjonærer fra Arran et skrift for hunnene.

Mellomalderen

Ifølge sagnet ble Rutul dannet av sju små landsbyer, og Shinaz av fem landsbyer. Lavrov mener at landsbyen Rutul har eksistert lenge; på en av gatene hans undersøkelser fant spor etter en bosetning som stammer fra før 700-tallet. Den eldste skriftlige omtalen av Rutul finnes i manuskriptet «Akhty-name», hvor det fortelles at under krigen med khazarene tilkalte Akhtys hersker Dervishan de «modige krigerne Rutul, Jenik og Rufuk» til hjelp.

Den arabiske kosmografen fra 1200-tallet, Zakaria al-Qazwini, nevner den rutulske landsbyen Shinaz og beskriver den slik: «Shinas er en by i landet Lakzan, på en høy fjellsbakke. Det finnes ingen annen vei dit enn over fjelltoppen.... De dyrker en kornsort kalt as-sult og noen fjellepler. Innbyggerne er vennlige, gjestfrie og dyktige i våpenproduksjon, slik som rustninger og lignende.»

Kilder fra arabiske historikere og geografer fra 800–900-tallet gir omfattende lister over etnografiske områder i Kaukasus, hvor blant annet Lakz nevnes. Arabiske geografer omtaler stor befolkning og krigerskhet hos innbyggerne i Samur-regionen, på territoriet til det tidligere Kaukasisk Albania.

På 1200-tallet, under mongolinvasjonen, klarte Rutul og Tsakhur å unngå avhengighet under Den gylne horde og dannet to store kommunale forbund.

«Khnov-hæren», dvs. rutulske militser fra landsbyen Khnov, er nevnt i 1598 som allierte av Tarkov-shamkhalen. Safavid-staten (sene 1400-tidlig 1500-tall) inkluderte landskapene Shirvan hvor rutulere og andre folk bodde; de politiske og religiøse forandringene i regionen førte til perioder med konflikt og plyndring mellom lokale makter og eksterne herskere.

I ulike perioder på 1400–1500-tallet deltok rutulere i angrep og forsvar mot nabobserskaper; kilder omtaler angrep på Akhty og gjentatte ildpåsettelser i 1536–1543 som ledet til motangrep fra iranske-og-lokale styrker og brenning av enkelte rutulske bosetninger.

Det finnes også legender om konflikter mellom rutulske landsbyer og nabolandsbyer, og flere rituelle og politiske omorganiseringer som førte til dannelsen av lokale magal-forbund (frie samfunn).

Det russiske imperiet

På begynnelsen av 1800-tallet begynte Det russiske imperiet militær ekspansjon i regionen, noe rutulerne motsto. De nektet å betale skatt til den keiserlige treasurien og motsatte seg tsarens generallers forsøk på underkastelse.

I 1838 ledet rutulernes leder Agabek al-Rutuli et omfattende opprør mot Russland, som ble slått ned i de påfølgende årene. I 1844 ble Rutulian Magal erobret av russiske styrker og senere administrativt innlemmet i storskalige militære distrikter; lokale administrasjonsendringer førte til opprettelsen av distrikt som ble styrt av russiske offiserer og naiber utpekt av militærledelsen.

I løpet av den tsaristiske perioden ble det anlagt veiforbindelser gjennom rutulsk territorium som knyttet Rutul til Akhty og Derbent. Samtidig finnes samtidige rapporter som beskriver langvarig motstand og motvilje mot sentral myndighet i området.

Sovjetperioden

I 1917 ble Fjellrepublikken (Mountain Republic) etablert; arabisk ble for en periode brukt i undervisning i visse områder. Etter oktoberrevolusjonen ble Dagestan ASSR opprettet i 1921. Rutulene tok delvis avstand fra sovjetmakten og enkelte grupper førte væpnet motstand mot sovjetmyndighetene. I mai 1930 brøt det ut et antisosialistisk opprør i Khnov; opprøret ble til slutt slått hardt ned av sovjetiske sikkerhetsstyrker.

Fra midten av 1920-tallet gjennomførte myndighetene kampanjer mot islamske institusjoner, stengning av religiøse skoler og fortrengning av arabisk som skriftspråk i formelle sammenhenger. I etterkrigstiden førte språk- og nasjonalitets-politikk til perioder med forsøk på assimilasjon, blant annet press for å assimilere rutulere og tsakhurer med aserbajdsjanere i enkelte administrative tiltak på slutten av 1920-tallet og 1930-tallet; dette skapte betydelig motstand i deler av befolkningen.

I enkelte russiske kilder (og kart) ble territoriet som i dag er Rutulsky rajon i noen perioder omtalt som Luchekskoye naibstvo fram til midten av 1800-tallet.

Andre verdenskrig

Sammen med andre folkeslag deltok rutulerne i kamper mot tyske styrker under Andre verdenskrig. Ifølge ufullstendige data gikk omkring 3 000 personer fra Rutulskij rajon inn i hæren, ved mobilisering. Blant dem: fra Rutul over 800, fra Ikhrek omkring 300, fra Shinaz omkring 250, fra Luchek over 150 og fra Mukhrek 72 personer. Mange rutulere mottok statsutmerkelser for innsatsen. Mer enn 1 000 vendte ikke tilbake fra krigen, og om lag 300 fikk dekorer for militære prestasjoner. Én av rutulerne, Gasret Aliyev, ble tildelt tittelen «Hero of the Soviet Union».

Skriftspråk og inskripsjoner

Lavrov omtaler flere svært gamle moskéer og arabiske/persiske innskrifter i Ikhrek, Kala og andre steder; slike funn dokumenterer en lang skriftlig islamsk tradisjon i området.

Generelt

Rutulernes morsmål er rutulsk. Sammen med det nært beslektede tsakhurspråket utgjør det rutul-tsakhur-subgruppa innen «lezghinsk» (Samur)-grenen av den nakh-dagestanske språkfamilien.

Rutulsk, tsakhursk, kryzsk og budukhsk viser nært slektskap, og disse språkene har historisk fellesområder i Nord-Aserbajdsjan og sørvestlige deler av Dagestan, en region som delvis overlapper det gamle Kaukasisk Albania.

Det finnes fire hoveddialekter i rutulsk: Myhadsk (eller "Rutulsk", som det litterære språket er basert på), Shinazsk, Ikhrek-Mukhreksk og Borchi-Khnovsk.

Skriftsystemer

Andre språk

De fleste rutulere er tosprogede; mange snakker tre eller flere språk.

Russisk var nesten ukjent blant rutulene fram til tidlig 1900-tall; først med skoleetablering og sovjetisk administrasjon ble russisk mer utbredt. Undervisning i rutulsk ved grunnskolen ble gradvis innført mot slutten av 1900-tallet.

Samfunn

Rutulene hadde tradisjonelt en kjernefamilie-struktur; større patrilineære enheter (storfamilier) eksisterte fortsatt på 1800- og tidlig 1900-tall. Den største slektsgruppen var tukhum (klan), ledet av den eldste. Beslutninger om eiendom og ekteskap ble ofte tatt i tukhumets rådsforsamling.

Håndverk

Hovednæringene er husdyrhold (sau, storfe) og jordbruk. Kornsorter som rug, vår- og vinterhvete, spelt, bygg og hirse dyrkes. Tradisjonelle husflidsteknikker inkluderer teppeveving, klær, ullsokker, filting, keramikk uten dreieskive og bearbeiding av stein og metall. Landsbyen Shinaz var i middelalderen kjent for våpenproduksjon, særlig rustninger og kjedehemper.

Tradisjonelle boliger

Bosetningene ble ofte lagt til utilgjengelige steder; hyppige konflikter førte til bygging av festningsmurer, vakttårn og forsvarsverk. Husene var steinbygninger i én eller to etasjer med flate tak, låve i nedre etasje og bolig over, med ytre trapper opp til terrasser og veggmonterte ildsteder dekorert med stukkarbeid.

Tradisjonell drakt

Rutulsk folkedrakt ligner andre sørdagestanske folk. Menn: tunika («ukhun»), trange bukser («badu»), beshmet («arkhaluk») og tscherkeska med patronholder («gazyr»). Hodeplagg var papakha («barmak»). Fottøy omfattet strikkede ullstøvler («kyamashbyr») og lærsandaler («kelamby»). Kvinner: lang åpen kåpe («valzhag»), kort jakke i noen bygder, vidt skjørt, poseformet sjal («katsigen») og trekantet tørkle. Søljsmykker var vanlig.

Nasjonalkjøkken

Kostholdet baseres på mel- og kjøttprodukter samt meierivarer. Typiske retter er kjøttpai (gyrts), varianter av khinkali, kurze, pilaf, dolma, hirse- og havregrøt og hjemmelaget pasta med tørket kjøtt eller lam (kyinkii).

Litteratur og folkeminne

Rutulene har rike folkloriske tradisjoner: ashug-poesi, ordspråk, eventyr, legender og rituelle sanger. Flere rutuliske forfattere og poeter er kjent utover distriktet. Blant moderne og 20. århundrets navn nevnes Dzhameseb Salarov, Gezerchi Gadzhiev og Nurahmed Ramazanov; tidligere tradisjoner inkluderer middelalderpoeter knyttet til regionen.