



Sanddyne eller bare dyne betegner i naturen en rygg eller haug av sand som flyttes av vind eller som er avsatt av strømmende vann. I Norge finnes det dyner blant annet på Jæren og i Røros-traktene. Ellers er det sanddyner en lang rekke steder i verden, blant annet Den kuriske landtunge i Litauen, i Danmark langs kysten mot Nordsjøen og nedover mot de frisiske øyer og Den engelske kanal. Verdens høyeste sanddyner ligger i Namibørkenen sørvest i Afrika og er opptil 340 meter høye. De høyeste sanddynene i Nord-Amerika ligger i Alamosa.

Langstrakte flygesanddyner oppstår særlig i ørken- og kystområder med vind og lite vegetasjon. Dynene flytter seg med vinden i en bevegelse som kalles sandflukt, og blir liggende på tvers av vindretningen. De kveler plantelivet, så for å beskytte bebyggelse og dyrket mark, plantes det ut furutrær og marehalm som binder sanda og dermed hemmer sandflukten.
Ordet «dyne» er et lånord fra frisisk düne, jfr engelsk dune. På dansk brukes ordet klit om en sanddyne. Et landskap preget av sanddyner kalles erg.
Sanddyner har slakkere helning på vindsida og brattere på lesida. De danner ellers litt forskjellige formasjoner:
Klitt er det danske navnet på et landskap av sandbanker på land, skapt av hav og vind, jfr stedsnavn som Klitmøller. De fleste klitter finnes langs vestkysten av Jylland, der klittbeltet kan bli opp til 15 km bredt. Her ligger Blåbjerg Klit som med sine 64 m er Danmarks høyeste klitt.
Kjernen i en større klitt er ofte hauger av morenestein etter siste istid. De mindre er primært dynger av flygesand produsert av bølgeslag og løftet på land, hvor vinden flytter dem videre. Før fantes mange «vandreklitter», kalt «miler» eller «sandmiler». Skagens odde vokser i gjennomsnitt med 6–10 meter årlig østover mot Sverige, og er dermed en av verdens største oddedannelse. Nordgående havstrømmer langs Jyllands vestkyst transporterer årlig 800 000 m3 sand og grus frem til odden, tilsvarende 80 000 fylte lastebiler, som kunne strukket seg fra Skagen til Berlin om de stilte seg på rad.
Beboerne forsøker å bremse utviklingen ved å plante ut spesielt egnede grassorter, med verneskogbelte bak. I de senere år er noen områder overlatt til seg selv som naturreservater, slik at for eksempel Råbjerg Mile får vandre fritt.
I Jylland har klittene sine egne fogder, «klitfogder». Klitfogden Hanne Kvist Jensen i Hvide Sande patruljerer klittene og planter ut «sandhjelme» (ofte forvekslet med marehalm).
Første kvinnelige klitfoged var Lis Hornbæk (født i 1922); hun overtok vervet i Hvide Sande etter sin mann da han døde i 1980. I 1936 begynte hun å arbeide i klittene to ettermiddager i uken etter konfirmasjonsforberedelsen. Plantesesongen pågikk i 2-3 uker, og lønnen var da 2 kr pr dag. Mennene grov opp planter og samlet dem i bunter; kvinnene plantet dem ut der de trengtes. Gårdsbruk som grenset mot klittene, sørget for utplanting og at kvist ble strødd på stiene for å bremse slitasjen. Klitgårder uten egen jord hjalp til.
Sesongen starter 1. september, unntatt om det er en mandag (gammel overtro). Laget «skaver» klittene, dvs. tynner ut i plantene som buntes som kornnek og omplantes der de trenges mest. Nye klitter bygges opp; tidligere bygget en da renner i stranden og fylte dem med tilkjørt kvist som sandet ville legge seg på. Etter den historisk voldsomme stormen som slo inn over Nord-Jylland 24. november 1981, måtte arbeidsgruppen i Hvide Sande se hele sesongens arbeid feid til havs. Land tilsvarende 20 skritt var borte. Kystdirektoratet kom på «klitsyn» (befaring av klittene) og jevnet ut sandet i raserte områder. I 1982 startet utplantingen derfor alt i august, og det ble anlagt bølgebrytere som viste seg effektive.