Skolen oppstod omkring 250 f.Kr. under regjeringstiden til keiser Aśoka. Skolen oppstod etter at Kashmir var blitt omvendt, og den kan ha vært et resultat av Aśokas misjonering i Gandhāra.
Skolen ble etter hvert delt opp i syv mindre skoler. Av disse fikk mūlasarvāstivādin stor innflytelse på tibetansk buddhisme. Klosterdisiplinen (vinaya) i Tibet er hentet fra mūlasarvāstivāda. De bar røde kapper, slik de også gjør i Tibet idag.
Det finnes ulike tolkninger av navnet. Den generelle konsensus er at det består av de tre delene sarva «alt» + asti «eksisterer» + vāda «vei», «tale», «lære» eller «teori».
De mente at alle fenomener (dharmaer), kinesisk: fǎ (法), har en virkelig eksistens. De analyserte disse dharmaer i fem grupper, som inkluderte 75 distinkte dharmaer (七十五法, qīshí wǔ fǎ):
Yogâcāra-skolen utvidet denne listen til 100 dharmaer eller śatamdharma (百法, bǎifǎ), tibetansk: chos don lnga [chos mngon mdzod]).
I det 4. eller 5. århundre e.Kr. skrev den indiske yogācāra-filosofen Vasubandhu avhandlingen Abhidharmakośakārikā (Toh. 4089) og kommentaren Abhidharmakośabhāṣya (AKS, Toh. 4090). På side 25c-d av AKS heter det at:
«Den som hevder eksistensen til dharmaene i de tre tidsperiodene [fortid, nåtid og fremtid] blir ansett å være en sarvāstivādin.»
Dette stemmer også overens med den kinesiske betegnelsen shuōyīqièyǒu-bù (說一切有部) som betyr «sekten som hevder at alle ting eksisterer» eller «eksistens-sekten». Xuánzàng (玄奘, 602–664) brukte denne benevnelsen, da han i årene 656–659 e. Kr oversatte Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra til kinesisk.
Sarvāstivāda var også kjent som hetuvāda (हेतुवाद) og hetuvādinaḥ, på kinesisk shuōyīn bù (說因部). Hetu (हेतु) betyr «årsaker». Dette indikerer at skolen la vekt på kausalitet og betingelser.
Skolen ble også omtalt som yuktivāda (युक्तिवाद). Dette navnet er avledet av yukti, som betyr «fornuft» eller «logikk». Dette viser til deres bruk av rasjonelle argumenter og syllogismer (to premisser og en konklusjon).
Historie
Tidlig historie
«Det er mye mystikk rundt fremveksten og den tidlige utviklingen av sarvāstivādin-skolen.»
«Dens tilstedeværelse, så vel som eksistensen av dens rival — vibhajyavāda-linjen — på keiser Aśokas tid, er hevet over enhver tvil. Siden Aśokas regjeringstid er omkring 268–232 f. Kr., betyr dette at siden i hvert fall midten av det 3. århundre f. Kr. hadde den allerede utviklet seg som en egen skole.»
Det har vært spekulert i om sarvāstivāda var kjettere som ble utvist fra det opprinnelige buddhistiske klosterfellesskapet (sthaviravāda) under det tredje buddhistiske konsil omkring året 250 f.Kr. Ifølge denne tradisjonen ble skolen utvist fra oldtidsriket Magadha og flyttet deretter til det nordvestlige India.
Grunnleggeren av skolen var ifølge skolen selv en viss Rahula (羅怙羅, luóhùluó) eller Mahākātyāyanīputra (迦多衍尼子, jiāduōyǎnnízí).
Skolens egen tradisjon forteller om at den ble grunnlagt etter at munken Madhyāntika omvendte bystaten Kāśmīra. Kāśmīra hadde nære bånd med Gandhāra, og det har blitt argumentert for at skolen var et resultat av Aśokas misjonering i Gandhāra.
En tredje tradisjon sier at skolen ble opprettet i Mathura av patriarken Upagupta. Upagupta sies å ha vært den femte patriarken etter Mahākāśyapa, Ānanda, Madhyāntika og Śāṇakavāsin. I tradisjonen til chán betraktes han som den fjerde patriark; de teller ikke med Madhyāntika.
Sarvāstivāda nøt beskyttelsen fra keiser Kanishka (omkring 127–150 e.Kr.). Han var keiser i Kushriket, og på denne tiden ble skolen i stor grad styrket. Den ble en av de mest dominerende sekter i det nordlige India for århundrer fremover. Den blomstret i det nordvestlige India, i det nordlige India og sentral-Asia. Derifra gikk dens doktriner videre til Kina, Korea og Japan, hvor de ble vidt studert.
Da sarvāstivādaskolen holdt en synode i Kashmir under regjeringstiden til Kanishka II (158–176 e. Kr.), ble Aṣṭagrantha (T. 1543) oversatt på nytt fra sanskrit. Originalen hadde nemlig gjennomgått revisjoner. Den reviderte oversettelsen ble kjent som Jñānaprasthānaśāstra (T. 1544) eller «grunnlaget for kunnskap»).
I tillegg vedtok synoden å omdanne den allerede nevnte Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra (T. 1545) til en ortodoks autoritet. Tilhengerne av denne ortodokse skolen ble kalt vaibhāṣika, «de som foreslår forskjeller», eller «partikularistene». De hadde også to tekster (T. 1546 og T. 1547) som var to varianter av samme tekst.
Men i Gandhāra fantes det fortsatt retninger innen sarvāstivāda som holdt seg til den gamle Aṣṭagrantha. De skrev blant annet mange vibhaṣas (kommentarer) til den.
Abhidharmahṛdaya (T. 1550) og dens to kommentarer, Abhidharma hṛdayaśāstra (T. 1551) og Saṃyuktābhidharma hṛdayaśāstra (T. 1552).
Den ovennevnte Abhidharmakośakārikā (Toh. 1490) av Vasubandhu og dens mange kommentarer. Dette verket kritiserte noen av de ortodokse synspunktene til vaibhāṣika.
I det 5. århundre e. Kr. formulerte mesteren Saṃghabhadra, en robust respons til denne nye kritikken. Resultatet ble Abhidharma nyāyānusāraśāstra (T. 1562).
Tarimbekkenet
Da den kinesiske pilegrimmen Xuánzàng (玄奘, 602–664) besøkte bystaten Kucha i Tarimbekkenet i året 630 e.Kr., mottok han gunstene til Suvarṇadeva, sønn og etterfølger til Suvarṇapuṣpa, sarvāstivāda-kongen av Kucha.
Xuánzàng skildret mange detaljer om egenskapene til Kucha. Han besøkte trolig også Kizilgrottene. Han skrev at folkene i Kucha tilhørte sarvāstivāda:
«Der er omkring 100 konventer (saṅghārāmas) i dette landet, med 5000 eller flere disipler. Disse tilhører hinayana-skolen sarvāstivāda (Shwo-yih-tsai-yu-po). Deres lære (fra sūtraene) og deres regler for disiplin (vinaya) er som de i India, og de som leser dem bruker de samme (originaler)»
Om religionen i Kucha.
Underskoler
Sarvāstivāda var en utbredt gruppe, og der var mange underskoler opp gjennom dens historie. De mest innflytelsesrike var vaibhāṣika og sautrāntika.
Cox et al (1998) skrev:
[V]i må, i utgangspunktet, differensiere den opprinnelige sarvāstivāda som oppstod i Mathura, fra kaśmīri vaibhāṣikas, de vestlige mestere fra Gandhāra og Baktria (dārṣṭāntika-sautrāntika) som også ble omtalt som bahirdesaka, aparāntaka og pāścāttya, og mūlasarvāstivāda. Ettersom de ulike gruppene påvirket hverandre, dannet endog disse underskoler ofte ingen homogene grupper.
Vaibhāṣika ble dannet av tilhengere av abhidharma mahāvibhāṣaśāstra (MVŚ) under konsilet i Kashmir. Siden den gangen var den en ortodoks hovedstrøm av sarvāstivāda i Kāśmīra og delvis utenfor. Vaibhāśika hadde det mest «omfattende byggverk av doktrinær systematikk» blant de tidlige buddhistiske skolene. Den var høyst innflytelsesrik i India og hinsides. Changwan Park skrev i 2007: «[M]an finner ikke noe sted en kropp av doktriner som er så organisert eller så komplett som deres ... Faktisk har ingen annen konkurrerende skoler noen ganger kommet i nærheten av å bygge et såpass omfattende byggverk av doktrinær systematikk som vaibhāśika.»
K. L. Dhammajoti skrev:
«Det er viktig å innse at ikke dem alle nødvendigvis skrev under på hvert enkelt synspunkt som er sanksjonert av samlerne av MVŚ. I tillegg også må man ta hensyn til den utviklende naturen til synspunktene til vaibhāṣika.»
Vaibhāśika blir også omtalt i MVŚ som «ābhidharmikaene», «sarvāstivāda teoretikerne» og «mestrene fra Kāśmīra». I andre tekster blir de omtalte som yuktavāda (læren om logikk) og hetuvāda (læren om årsaker).
Vaibhāṣika så på seg selv som den ortodokse sarvāstivādatradisjonen, og de forsvarte teorien om at «alt eksisterer» (sarvām asti). Dette er læren om at alle dharmaer, fortidige, nåtidige og fremtidige, eksisterer. Læren har blitt beskrevet som en eternalistisk teori om tid.
Mens vaibhāṣikas hevdet at dharmaene i alle tre tider eksisterer, hevdet de at bare de nåværende dharmaer har «effektivitet» (karitra). Slik fungerer det nåværende annerledes enn fortiden og fremtiden.
Forskjellige sarvāstivādatenkere hadde forskjellige idéer om hvordan denne teorien skal bli forstått. MVŚ skisserer fire fortolkninger av de «fire store ābhidharmikaer av sarvāstivāda»: Dharmatrāta, Buddhadeva, Vasumitra og Ghoṣaka.
Doktrinene til sarvāstivāda inkluderer teorien om samtidighet (ksanika), sammenslåing (samprayukta) og kausal samtidighet (sahabhu), betingelseshet (hetu og pratyaya), en unik presentasjon av den spirituelle veien (marga), og andre. Disse doktriner er alle ved sammen med prinsippet om at «alt eksisterer». Denne aksiomiske læren holder den større bevegelsen sammen når de presise detaljer til andre doktriner trues.
For å forklare hvordan en dharma forblir den samme og likevel gjennomgår forandring mens den går gjennom de tre tider, hevdet vaibhāṣika at dharmaene har en konstant essens (svabhāva) som vedvarer gjennom de tre tider. Begrepet ble også identifisert som et unikt kjennetegn eller en egen karakteristikk (svalaksana) som differensierer en dharma og forblir uforanderlig gjennom dets eksistens.
Svabhavas ekisterer substansielt (dravyasat) i motsetning til de tingene som består dharmaer og således bare har en nominell eksistens (prajñaptisat).
Sautrāntika («de som opprettholder sūtraene»), også kjent som Dārṣṭāntika, fremmet ikke mahāvibhāṣa śāstra (MVŚ) men de buddhistiske sūtraer som autoritative.
Allerede under dagene til MVŚ, på tiden for de tidlige Dārṣṭāntikamunkene Dharmatrāta og Buddhadeva, eksisterte det en skole av tenkning innenfor sarvāstivāda som var uenige med de ortodokse synspunkter.
Disse gruppene ble også kalt «de vestlige mestere» (pāścātya), «de utenlandske mestere» (bahirdeśaka), «mestrene utenfor Kaśmīra» og «de Gāndhāriske mestere»). De studerte de samme abhidharmatekstene som de andre sarvāstivādatilhengerne, men på en mer kritisk måte. I følge K. L. Dhammajoti, avviste de til slutt sarvāstivādalæren om at «alt eksisterer».
Vasubandhu: tre, 186 cm høyde, omkring 1208, Kōfuku-ji, Nara, Japan
De som avviste den aller viktigste sarvāstivādalæren, sammen med andre nøkkelkonsepter i vaibhāṣika, ble kjent som sautrāntika («de som bygger på sūtraene»). Sautrāntikaene forfattet sine egne Abhidharmamanualer, slik som Abhidharmahṛdaya. Den senere buddhistiske tradisjonen pramāṇa, som ble grunnlagt av munkene Dignāga og Dharmakīrti, er også assosiert med sautrāntika.
Den aller viktigste sautrāntika var Vasubandhu (ca. 350–430), en innfødt fra Puruśapura i Gandhāra.
Han er forfatteren av Abhidharmakośakārikā og dens kommentar. Han konverterte senere til Yogācāra-skolen.
Vasubandhu's Kośa førte til en kraftig reaksjon fra hans samtidige, vaibhāṣikamesteren Saṃghabhadra. Han brukte 12 år på å komponere Nyāyānusāra. Dette er en kommentar til Vasubandhu's vers for å motbevise hans synspunkter og også synspunktene som ble fremmet av sautrāntikamunken Sthavira Śrīlāta og hans elev Rāma.
Kośa ble Abhidharmateksten par excellence i både indo-tibetansk buddhisme og østasiatisk buddhisme, og er fortsatt den primære kilde for Abhidharmastudier.
Det er mye usikkerhet om forholdet mellom skolen mūlasarvāstivāda (rot-sarvāstivāda) og de andre. Mūlasarvāstivāda var innflytelsesrik i å utbre sin mūlasarvāstivāda vinaya, deriblant i Tibet. Mūlasarvāstivāda var også innflytelsesrik i Indonesia på 600-tallet, noe som ble notert av Yìjìng (義淨, 635–713).
Flere teorier har blitt foreslått:
Den østerrikskefilologenErich Frauwallner (1898–1974) hevder at mūlasarvāstivāda var fellesskapet i Mathura, som var uavhengig fra sarvāstivādia i Kaśmir. Ifølge Bhikkhu Sujato har denne teorien «bestått tidens prøve».
Den engelske buddhologen Anthony Kennedy Warder (1924–2013) antydet at mūlasarvāstivāda var en sen gruppe som samlet en vinaya og Saddharmasmṛtyupasthānasūtraen. (Toh. 287)
Den japanske indologen Fumio Enomoto hevder at sarvāstivāda og mūlasarvāstivāda var det samme.
Willemen, Dessein og Cox hevder at denne gruppen i virkeligheten var sautrāntika som hadde omdøpt seg selv i de senere årene av sarvāstivāda's historie.
Tekster
Klosterdisiplinen
Sarvāstivādavinaya (षर्व्स्तिव्दविनय) er navnet på de regler og lover (vinaya) som eksisterte innenfor klosterfellesskapet (sangha) til sarvāstivāda. Det er også navnet på en tekstsamling som tilsvarer vinaya pitaka i pālikanonen til Theravādaskolen. Denne tekstsamlingen er bare blitt bevart i den kinesiske buddhistiske kanon i form av en oversettelse som ble påbegynt av Kumārajīva i årene 404–405 e.Kr. og som avsluttet av Vimalākşa like etter år 409. e.Kr. Den kinesiske oversettelsen bærer tittelen 十誦律 (shí sòng lǜ), «de ti resitasjoners vinaya», og består av 61 bokruller.
Sarvāstivāda hadde sin utbredelse i det nordlige India, i det nordvestlige India og i Sentral-Asia.
Klosterreglene til denne skolen ble også praktisert i området omkring Yangtze i Kina, og lenger sør.
I kinesisk buddhisme kalles dette for «syv avhandlinger» (七論, qīlùn). De seks første er seks ṣaḍpāda śāstras (六足論, Liù zúlùn), også omtalt som Liù fēn āpítán (六分阿毘曇).
Jñānaprasthâna (den syvende) etterfølger dem alle i relativ kronologi. Den inntar den viktigste plassen, mens de andre seks er supplementer til den. I årene 800–812 sammenlignet Yaśomitra (稱友, Chēngyǒu) Jñānaprasthâna med kroppen til et vesen, mens de andre seks var dens føtter (pādas).
Tekstene er oppsummert i ovenstående kronologiske orden av Willemen et. al (1998). Erich Frauwallner var uenig i plasseringen av tekst nr 4 og 5.
↑Mye av filosofien til sarvāstivāda finner vi i Abhidharmakośabhāṣya og mye finnes i modifisert form i yogācāra. Abhidharmakośabhāṣya er også mye påvirket av sautrāntika.
↑Yaśomitra (稱友, Chēngyǒu) var en indisk lærd innenfor abhidharma, som virket i tidsrommet 800–812 e.Kr. Han er forfatteren av Sphuṭārthā Abhidharmakośavyākhyā, også kalt Abhidharmakośaṭīkā. Den tibetanske tittelen er chos mngon pa’i mdzod kyi ’grel bshad (ཆོས་མངོན་པའི་མཛོད་ཀྱི་འགྲེལ་བཤད།). Den er bare er bevart på sanskrit og på tibetansk. Den har katalognr Peking no. 5593.
↑A Study of the Abhidharmahṛdaya: The Historical Development of the Concept of Karma in the Sarvāstivāda Thought. PhD thesis by Wataru S. Ryose. University of Wisconsin-Madison: 1987 pg 3
Digital Dictionary of Buddhism (1. november 1997). 說一切有部 Basic Meaning: Sarvâstivāda school. Digital Dictionary of Buddhism, buddhism-dict.net, oppdatert 30. april 2020.
Digital Dictionary of Buddhism (8. september 2001). 七十五法 Basic Meaning: 75 dharmas. Digital Dictionary of Buddhism, buddhism-dict.net, oppdatert 10. august 2009.
Wittern, Christian (2. desember 2002). T26N1538 施設論 shi1 she4 lun4 せせつろん. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A. Arkivert fra originalen 7. desember 2023. Besøkt 13. desember 2024.
Wittern, Christian (2. desember 2002). T28N1547 䈂婆沙論 bing3 po2 sha1 lun4 びばしゃろん. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A. Arkivert fra originalen 14. desember 2024. Besøkt 14. desember 2024.
