Sebastian Haffner

Sebastian Haffner
FødtRaimund Werner Martin Pretzel
27. des. 1907Rediger på Wikidata
Moabit (Berlin, Regierungsbezirk Potsdam, Provinsen Brandenburg, Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike)
Død2. jan. 1999Rediger på Wikidata (91 år)
Berlin
BeskjeftigelseJournalist, historiker, TV-programleder, jurist, kommentator, manusforfatter, spaltist, korrespondent, skribent
Utdannet vedHumboldt-Universität zu Berlin
Q101885141 (1924–)
FarCarl Pretzel
BarnOliver Pretzel
Sarah Haffner
Nasjonalitet
6 oppføringer
Det tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Nazi-Tyskland
Vest-Tyskland
Tyskland
Storbritannia
GravlagtParkfriedhof Lichterfelde
SpråkTysk, engelsk
UtmerkelserStort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Johann-Heinrich-Merck-Preis (1980)
Heinrich Heine-prisen (1978)
Jewish Quarterly-Wingate Prize (2003)
Friedrich-Schiedel-litteraturprisen (1983)
Viktige verkNotater om Hitler
IMDbIMDb
Sebastian Haffner på Commons

Sebastian Haffner (1907–1999) var en tysk journalist og forfatter. Navnet er et pseudonym for Raimund Pretzel.

Haffner var utdannet jurist, men i 1930-årene valgte han journalistikken som sitt virkefelt. Under andre verdenskrig bodde han i eksil i England og skrev for avisa The Observer. Etter krigen fortsatte han som avisas korrespondent i Tyskland og var blant annet spaltist i tidsskriftet Stern. Han skrev flere biografier og bøker med nyere tysk historie som viktigste temaområde.

Mest kjent er Haffner for den selvbiografiske Geschichte eines Deutschen («En tyskers historie»). I boka skildrer han hvordan han i barneårene ble preget av første verdenskrig, og i årene som ungdom og ung voksen av mellomkrigstidas framvoksende nazisme.

Liv og virke

Haffner vokste opp i Berlin-Moabit. Faren, Carl Louis Albert Pretzel, var en vel ansett berlinsk reformpedagog og rektor, som under Weimarrepublikken ble statstjenestemann i det prøyssiske kulturministerium. En av Haffners brødre var tyskfilologen Ulrich Pretzel.

Haffner gikk på Königsstadt gymnas på Alexanderplatz. To av medelevene var Horst Wessel, senere Sturmführer i SA, og Erich Mielke, som ble minister for statssikkerhet i DDR. Etter avlagt examen artium studerte Haffner rettsvitenskap. Allerede i studietiden innså han at han ikke kunne arbeide som jurist, ettersom Tyskland etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ikke lengre var en rettsstat. For ikke å skuffe sine foreldre tok han likevel embetseksamen, men han arbeidet mest som journalist. For å unngå å bli tvunget inn i nasjonalsosialistenes propagandaapparat, skrev han hovedsakelig for motetidsskrifter og upolitiske kulturseksjoner i ulike aviser.

Eksil og andre verdenskrig (1938 til 1945)

Haffner var av den oppfatning at alle som bodde i Tyskland bidro til fordel for regimet, selv de som hadde et arbeid av upolitisk art, og valgte derfor å emigrere. Han kom seg ut av Tyskland gjennom å skaffe seg et journalistoppdrag for Ullsteinpressen og søkte oppholdstillatelse straks han ankom Storbritannia i august 1938. Begrunnelsen var at han var forlovet med en kvinne det tyske byråkratiet klassifiserte som jøde, og siden det samme byråkratiet klassifiserte Haffner som «arisk», var det ulovlig for dem å gifte seg i Tyskland. Han fikk en foreløpig oppholdstillatelse i Storbritannia for ett år, og fryktet utvisning etterpå, men innen året var omme brøt den andre verdenskrig ut og han ble i stedet internert som «Enemy Alien».

Før krigsutbruddet arbeidet Haffner på ungdomserindringene, Geschichte eines Deutschen, der han beskriver sine opplevelser i årene 1914 til 1933, men da krigen var et faktum la han den uferdige boka til side fordi han mente den personlige, selvbiografiske vinklingen gjorde den uegnet som kampskrift. I stedet begynte han på Germany. Jekyll and Hyde, som han skrev for å få folk til å forstå hvilken fare Hitler utgjorde for verden. Fram til nå hadde han brukt døpenavnet Raimund Pretzel, men for å beskytte slektninger som var igjen i Tyskland, publiserte han boka under pseudonymet Sebastian Haffner, et navn han brukte resten av livet. Boka ble svært godt mottatt i Storbritannia. Winston Churchill ble så imponert at han påla alle ministrene i krigsministeriet å lese den.

Etter en andre interneringsperiode i 1940 var Haffner endelig sikret en tilværelse på frifot. Han begynte som journalist for den tyskspråklige, London-baserte avisen Die Zeitung, som hovedsakelig var beregnet på eksiltyskere. I 1942 begynte han i Observer, der han etter kort tid ble en nær medarbeider av sjefredaktør, senere utgiver av avisen, David Astor.

Etterkrigstid og livet i Forbundsrepublikken Tyskland (1945 – 1999)

Minneplate på Ehrenbergstraße 33, Dahlem

Etter krigen fortsatte Haffner å arbeide for Observer og fikk britisk statsborgerskap. I 1954 ble han sendt til Berlin som korrespondent. På grunn av meningsforskjeller med Astor om Berlinspørsmålet, forlot Haffner avisen i 1961. De neste årene skrev han for tyske aviser som Christ und Welt og Die Welt. Fra 1962 til 1975 bidro han til en ukentlig spalte i Stern, samtidig som han skrev bokanmeldelser for tidsskriftet konkret.

Politisk vekslet Haffner mellom høyre og venstre uten å innta fastlåste politiske standpunkter. I 1950-årene framførte han antikommunistiske synspunkter, mens han mot slutten av 1960-årene nærmet seg venstresida, for senere å fjerne seg fra den igjen. Under studentopptøyene i 1968 støttet han demonstrerende studenter og under Spiegelaffæren i 1962 markerte han seg som tilhenger av journalistisk frihet.

Mellom 1960 og 1980-årene gav Haffner ut flere sakprosabøker. Tematikken var stort sett historie, hovedsakelig om den tyske nasjonalstaten etter 1871. Et eksempel er en historisk-politisk analyse av den tyske novemberrevolusjonen i 1918 under tittelen Der Verrat (1969, «Forræderiet»). Boka Anmerkungen zu Hitler (1978) ble gjenstand for stor oppmerksomhet og førte til at Haffner fikk en rekke utmerkelser. Flere anmeldere bemerket hans evne til å gjøre kompliserte historiske sammenhenger forståelig for et bredt publikum samtidig som han åpnet nye perspektiver.

Haffner ble ofte invitert som kommentator på tysk fjernsyn og hadde sitt eget fjernsynsprogram på kanalen Sender Freies Berlin.

Sebastian Haffner døde i 1999 i en alder av 91 år. Han er bisatt i en æresgrav på Parkfriedhof Lichterfelde, Thuner Platz i Steglitz-Zehlendorf i Berlin.

Bibliografi

Referanser

  1. 1 2 Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 3 Autorités BnF, BNF-ID 11906684t, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010713, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id haffner-sebastian[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. 1 2 Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 11906684t, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/
  8. 1 2 3 4 5 6 Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, GND-ID 116370270, Wikidata Q36578, https://gnd.network/
  9. 1 2 Dutch National Thesaurus for Author Names[Hentet fra Wikidata]
  10. ↑ www.berlin.de[Hentet fra Wikidata]
  11. ↑ Find a Grave, Find a Grave-ID 50630893, besøkt 28. februar 2026, «Burial[:] Parkfriedhof Lichterfelde | Plot[:] Urnenhain 1 - 049»[Hentet fra Wikidata]
  12. 1 2 Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn19990003054, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/
  13. ↑ Anmerkungen zu Haffner i: Die Welt v. 28. desember 2007.
  14. ↑ Sønnen Oliver Pretzels etterord i Sebastian Haffner: Geschichte eines Deutschen. Die Erinnerungen 1914 – 1933, dtv, München 2002, ISBN 3-423-30848-6, s. 295.
  15. ↑ Sebastian Haffner fra Johann Sebastian Bach og Mozarts Haffner-symfoni.

Litteratur

Biografier
Intervjuer
Allment

Filmer

Eksterne lenker