Sergej Witte

Bakgrunn

Wittes familie var på farssiden russifiserte baltertyske lutheranere (opprinnelig en nederlandsk slekt), mens morens side stammet fra den russiske adelen.^{[trenger referanse]} Wittes morfar var Andrej Mikhailovitsj Fadejev, guvernør for Saratov og medlem i det kaukasiske riksråd. Hans mormor var fyrstinne Helene Dolgoruki. Helena Blavatskij var hans niese. Faren het Julius Witte og moren Katerina Fadejev.

Han vokste opp i morforeldrenes hus i den kaukasiske delen av Russland. Han fullførte Gymnasium I i Kishinev og ble deretter utdannet ved og uteksaminert fra Novorossijskuniversitetet i Odessa med en eksamen i matematikk. Deretter arbeidet han den største delen av 1870- og 1880-årene i den private forretningsverden, særskilt med administrasjonen og ledelsen av diverse jernbanelinjer i Russland.^{[trenger referanse]}

Innvirkning på russisk økonomi

Witte tjenestegjorde som direktør over de russiske jernbaner, en post underlagt finansdepartementet, 1889–1891, og som transportminister (1892). Han satte i gang et ambisiøst program for jernbanebygging og førte overoppsyn med byggingen av den transsibirske jernbane.

Han ble finansminister i 1892, en post han holdt til 1903. I hans embetstid gjennomgikk Russland en sterk økonomisk vekst.^{[trenger referanse]} Witte oppmuntret investeringer av utenlandsk kapital i Russland, og for å støtte dette innførte han i 1897 gullmyntfot. Witte fremmet også ekspansjonen av russisk industri, noe som resulterte i en svært rask vekst i industrisektorens andel av økonomien, og da særlig metall-, olje-, og transportsektorene.^{[trenger referanse]} For å ytterligere forbedre økonomien og for å tiltrekke utenlandske investorer gikk Witte inn for en viss innskrenkning av autokratiet.^{[trenger referanse]}

Witte ble i 1903 forfremmet til den relativt maktløse posten som ordfører for det russiske ministerråd, en post han holdt til 1905. I et forsøk på å holde i gang moderniseringen av den russiske økonomien lot Witte sammenkalle Den spesielle konferanse om jordbrukets behov. Denne konferanse skulle forberede anbefalinger for fremtidige reformer og skaffe til veie de fakta som trengtes for å berettige disse. Trass i hans anstrengelser ble ikke bøndenes situasjon forbedret, og misnøyen blant dem bare vokste.^{[trenger referanse]}

Innvirkning på russisk politikk

Witte rykket tilbake til forgrunnen 1905 da han ble kalt av tsaren for å forhandle frem en slutt på den russisk-japanske krig. Han reiste med friherre Roman Rosen til USA, der fredssamtalene ble holdt, og forhandlet med stor dyktighet på Russlands vegne.^{[trenger referanse]} Til tross for at landet tapte stort på slagmarken (for eksempel slaget ved Tsushima), var Russlands tap ved fredsavtalen ytterst små.^{[trenger referanse]}

Etter denne fremgang vendte Witte tilbake til den besluttende del av regjeringen for å hjelpe til ved urolighetene som fulgte etter krigen og den blodige søndagen. Han ble ordfører for det nyopprettede ministerrådet, en post som nærmest tilsvarer statsminister, i 1905. Under den russiske revolusjon i 1905 gikk Witte inn for dannelsen av et valgt parlament, omdannelsen av eneveldet til et konstitusjonelt monarki, og etableringen av visse grunnleggende rettigheter som skulle baseres på Oktobermanifestet. Mange av hans reformer ble gjennomført, men det strakk ikke til for å stoppe urolighetene. Dette, sammen med den overveldende seieren for de sosialistiske partiene i det første dumavalget, tvang Witte til å tre tilbake fra hans ordførerpost i ministerrådet.

Witte fortsatte å være aktiv innen politikken som medlem av riksrådet, men han fikk aldri mer en administrativ rolle i regjeringen. Like før utbruddet av første verdenskrig virket han for at Russland skulle holde seg utenfor konflikten. Hans advarsel om at Europa ville gå mot katastrofe dersom Russland gikk med, gikk upåaktet hen.

Han døde ikke lenge etter.