Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
Siktelse er en formell anklage i straffeprosessen som reises av påtalemyndigheten mot en person som med skjellig grunn mistenkes for å ha begått et straffbart forhold.
Siktelse er et prosessuelt skritt i etterforskningen som gir den mistenkte bestemte rettigheter og markerer at saken har kommet til et punkt der påtalemyndigheten vurderer bevisene som tilstrekkelige for videre straffeforfølgning.
I norsk rett er det kun påtalemyndigheten som kan beslutte siktelse. En person anses som siktet når påtalemyndigheten har tatt ut formell siktelse, eller når det er truffet beslutning om tvangsmidler som pågripelse, ransaking, beslag eller andre forholdsregler rettet mot vedkommende.
Siktelsen skal angi hvilket straffebud handlingen knytter seg til, samt beskrive det faktiske grunnlaget for mistanken. Når en person blir siktet, får vedkommende status som part i saken og en rekke prosessuelle rettigheter, blant annet:
En siktet har ikke plikt til å forklare seg, og kan ikke straffes for å gi uriktig forklaring om egne forhold. Dersom vedkommende fremsetter en uriktig anklage mot andre, kan dette imidlertid være straffbart.
Det er ikke adgang til å reise siktelse mot personer som er avgått ved døden, da straffeansvar faller bort og vedkommende ikke lenger er et rettssubjekt.
Siktelse er ikke det samme som tiltale. Etter at etterforskningen er ferdigstilt, vurderer påtalemyndigheten om det skal tas ut tiltale eller om saken skal henlegges. Siktelsen kan være et midlertidig prosesskritt som senere frafalles dersom bevisene ikke holder, eller som leder frem til et anklageskrift.
Formålet med siktelse er å varsle den mistenkte om sakens karakter og å sikre den enkeltes rettigheter i møte med tvangsmakt, samtidig som det gir påtalemyndigheten et verktøy for å gjennomføre etterforskningen på en rettssikker måte.