Simone Weil

Bakgrunn

Simone Weil vokste opp i en storborgerlig jødisk familie i Paris. Faren, Bernard Weil, var internist, og stammet opprinnelig fra en kjøpmannsfamilie i Strasbourg i Alsace – etter den tysk-franske krig var den i 1871 flyttet til Paris. Moren, Salome (Selma) født Reinherz, var født i Rostov i Sør-Russland. Hennes familie hadde i 1882 utvandret på grunn av pogromene i Russland til Antwerpen. Begge foreldre var galisiske jøder. Selmas far, en fremgangsrik forretningsmann, var høyt dannet og forfattet hebraiske dikt. Selmas mor, som bodde hos Weils, var en begavet pianist.

Weil, som var søster til André Weil, ble som en av de første kvinner kandidat fra École normale supérieure i Paris. Hun leste bl.a. hos Émile Chartier.

Politikk, filosofi

I midten av 1930-årene engasjerte hun seg i anarko-syndikalistisk politikk mens hun arbeidet som fabrikkarbeider. Til å begynne med var hun agnostisk orientert, fagforeningsengasjert men likevel kritisk til marxismen. Senere utviklet hun seg til en markant kristen mystiker. Enheten mellom politikk og religion har hun aldri fornektet. Livet var å betrakte som en søken etter det absolutte, ene.

Hennes tenkning var ikke bare preget av kristen mystikk, men også av platonsk og buddhistisk tenkning, så vel som av den jødiske tradisjon, som hun imidlertid ikke bekjente seg til. Fra dette hold gikk hennes tanke om décréation tilbake; den menneskets totale selvuttømmelse fremfor Gud.

Under annen verdenskrig arbeidet hun fra 1942 i London for De frie franske styrker.

I hovedverket L'Enracinement, som utkom posthumt i 1949, argumenterer hun for at tidens største problem er rotløshet, som skyldes falske idealer – idealer som materialismen har påtvunget menneskene. Weil poengterer dessuten at forpliktelser er det eneste bindende for mennesker.

Hun døde av tuberkulose, 34 år gammel.