Simultanperspektiv (tysk Simultanperspektive), også kalt multiperspektiv og annet, er en måte å gjengi rom eller tredimensjonale former i et flatt bilde. I et simultanperspektivisk bilde kan personer, gjenstander eller miljøer, eller deler av dem, sees fra forskjellige synsvinkler samtidig (simultant). For eksempel kan et ansikt vises både forfra og i profil, eller fra andre synsvinkler, på én gang. Dybden i rom og figurer oppleves ikke realistisk.
Varianter av simultanperspektivet var i bruk før renessansen da en ikke hadde funnet ut av hvordan man skulle tegne eller male et mer naturtro rom. I modernismen tidlig på 1900-tallet videreutviklet malerne denne framstillingsmåten som kunstnerisk virkemiddel. Dette gjelder først og fremst kubismen, men også blant annet i surrealismen. Simultanperspektiv knyttes oftest til Georges Braque (1882–1963) og Pablo Picasso (1881–1973), men også kubister som Juan Gris (1887–1927) og mange andre.
Kubismen var en avantgardistisk kunstretning som oppstod i Paris på begynnelsen av 1900-tallet og preget billedkunsten fram til første verdenskrig. Den revolusjonerte ikke bare malerkunsten, men inspirerte til nyskapende utvikling innen musikk, ballett, litteratur og arkitektur.
Ved bruk av tradisjonelt lineært perspektiv (sentralperspektiv) samler parallelle linjer i motivet seg i forsvinningspunkter som skaper en visuell dybdevirkning og en troverdig illusjon av rom. Simultanperspektiv med skiftende synsvinkler gjør derimot motivet og bildet flatere, men ofte mer dynamisk.
«Eiffeltårn» (fransk: Tour Eiffel) av Robert Delaunay (1885–1941) 1911.
«Skulpturell syntese av en kvinnes bevegelser» (italiensk: Sintesi plastica dei movimenti di una donna) av Luigi Russolo (1885–1947) 1912.
Papirkollasj av Denis Schäfer fra serien «Magaurbanpolis» 2014.
,_oil_on_canvas,_86_x_65_cm,_Mus%C3%A9e_de_Grenoble.jpg)
