Skrivepensel (kinesisk: 毛笔; pinyin: máobǐ, jap. 筆, fude, koreansk 붓, but) er det viktigste hjelpemiddel i kinesisk kalligrafi og malerkunst. Sammen med papir, tusjstang og rivstein regnes den som en av studerkammerets fire skatter.
Skrivepensel (kinesisk: 毛笔; pinyin: máobǐ, jap. 筆, fude, koreansk 붓, but) er det viktigste hjelpemiddel i kinesisk kalligrafi og malerkunst. Sammen med papir, tusjstang og rivstein regnes den som en av studerkammerets fire skatter.
Den eldste kjente intakte kalligrafipensel ble funnet i 1954, i gravkammeret til en borger i staten Chu i de stridende staters tid (475-221 f.Kr.), i det arkeologiske utgravningsfeltet Zuo Gong Shan 15 nær Changsha (長沙). Denne tidlige versjon av skrivepenselen hadde et grep av tre med en bambustube som holdt på penselhårene.
Kinesisk legende vil (med urette) at det var general Meng Tian fra Qin-dynastiet som oppfant skrivepenselen. Men penselen var med sikkerhet eldre (også eldre enn det ovennevnte arkeologiske funnet), for spor av bruk av slike pensler er blitt funnet på jade fra Shang-tiden, og det er også de forskere som mener å se dem som mønster for orakelbeininskripsjonene.
Den kinesiske skrivepenselen er vesentlig mer elastisk enn de vestlige malerpensler. Den har en elastisk kjerne, de fineste av hår fra sibirflodilder (utbredt også i Kina), omsluttet av lengre hår fra geit eller hare. Slik smalner den til en hårfin spiss som finner sin form raskt igjen etter at penselen løftes fra papiret.
Også holdningen er annerledes enn ved vestlig malerkunst. Man holder grepet (som oftest er av bambus) loddrett over papiret eller lerretet, som alltid ligger flatt på bordet. Man beveger verken fingre eller håndledd; slik avgjøres strøkene av hvordan man styrer skulderledd og albue. Tusjlinjene moduleres ved at man trykker ned eller hever penselen.
Penslene kan variere kraftig i størrelse, tekstur, materiale og pris.
De penslene som nå anses som de beste produseres i Shanlian i distriktet Nanxun i byprefekturet Huzhou i provinsen Zhejiang.
