Slaget ved Coronel

Slaget ved Coronel fant sted 1. november 1914 utenfor kysten av Chile, nær byen Coronel. Skip fra Den tyske keiserlige flåte under Maximilian von Spee nedkjempet en skvadron fra Royal Navy, ledet av Christopher Cradock. Det var det første nederlaget for den britiske marine siden 1812 og gjorde et umåtelig inntrykk.

En serie misforståelser ledet trolig til slaget. Ingen av partene forventet å møte motstanderens fulle styrke. Cradocks forståelse av sine ordre var å kjempe til siste slutt, på tross av de store oddsene mot han. Selv om von Spee fikk en enkel seier ved senking av HMS «Good Hope» og HMS «Monmouth», kostet slaget ham halvparten av ammunisjonsforsyningen, uten mulighet for å erstatte det. Nederlaget gjorde at britene sendte flere skip i jakten på von Spees skip. Det ledet til von Spees nederlag under slaget ved Falklandsøyene i desember 1914.

Forhistorie

Den tyske østasiaeskadrens tokt 1914.
Sir Christopher Cradock

Den tyske eskadren hadde seilt fra Qingdao i Kina over Stillehavet og oppholdt seg fra 12.–18. oktober i Cook's Bay i Hanga Roa på Påskeøya. Foruten dens fem kryssere, tilhørte også støtte- og forsyningsskipene «Baden», «Titania», «Göttingen», «Yorck», «Amasis», «Anubis» og «Karnak» også Spees stridsmakt. Etter å ha bunkret kull i en uke, fikk de tomme kullskipene «Anubis» og «Karnak» seile sin vei. Resten av eskadren styrte forbi Sala y Gómez med ti knops fart i retning Chiles vestkyst. Ved et kommandantmøte 24. oktober, meddelte Spee sin beslutning om å møte motstanderen i kamp og slå ham ut, og deretter videre frem og inn i Atlanterhavet.

26. oktober tok Spees kryssere inn mer kull på vestsiden av øya Mas Afuera. Spee lot deretter «Leipzig» bryte radiostillheten, for å skape inntrykk av at hun seilte alene.

Kontreadmiral Cradock var i begynnelsen av september blitt utnevnt til kommandant for en britisk kryssergruppe utenfor den brasilianske kysten. I ukene før styrkene møttes, hadde han overfor Admiralty i London flere ganger fremført sine betenkeligheter knyttet til sine skips underlegne styrke, men First Lord of the Admiralty (marineministeren) Winston Churchill vendte det døve øret til det.

21. oktober forlot han Port Stanley med sine skip og seilte gjennom Magellanstredet inn i Stillehavet. Fra 26. oktober ankret de i Vallenar-bukten i Chonos-arkipelet. «Glasgow», som hadde seilt i forveien, snappet opp «Leipzig»s radiokommunikasjon. Cradocks panserkryssere «Good Hope» og «Monmouth» brøt 30. oktober opp fra Vallenar-bukten, for å konfrontere den formentlig ensomtseilende «Leipzig». 31. oktober innløp «Glasgow» i Coronel. Der ble hun oppdaget av tyskere, og de to tyske skipene «Yorck» og «Göttingen» lettet anker 1. november kl. 02.50 og meldte utenfor tremilssonen: «Kreuzer Glasgow ankert auf Coronel Reede» (Krysseren «Glasgow» ankrer på reden i Coronel). Spees eskadre seilte omgående med 14 knops fart sørover for å gå i møte med «Glasgow».

Slaget

Den tyske østasiaeskadren (i bakgrunnen) idet den forlater Valparaiso i Chile – etter sjøslaget ved Coronel.

I mellomtiden hadde «Glasgow» Coronel foran seg og hadde atter sluttet seg til Cradocks styrke. Denne holdt det da ikke lenger for nødvendig å vente på den bare 12 knop raske «Canopus».

Hos tyskerne falt «Nürnberg» 25 sjømil bak; den var blitt opptatt med å inspisere et dampskip og et seilskip. «Dresden» var om lag ti sjømil bak panserkrysserne, for at ikke kontakten skipene imellom skulle bli brutt.

Kl. 16.17 meldte utkikken på «Scharnhorst»: «Zwei Schiffe im Westen gesichtet!» (To skip i vest). Det var «Glasgow» og «Otranto»; der var også «Monmouth». Spee lot skipene legge seg på linje og gikk med 22 knops fart sørover. Den britiske styrken snudde og inntok sørvestlig kurs, for å forene seg med «Good Hope» som kom fra den siden. Cradocks flaggskip la seg i teten av den britiske eskadren og holdt også kurs mot sør, for å komme i nærheten av «Canopus». På grunn av den langsomme «Otranto» kunne Cradocks skip bare holde 16 knops fart. En vind med en vindstyrke på 7 til 8 m/s fra sørøst vanskeliggjorde begge parters kasemattskyts innsats, ettersom de lå så lavt nede mot vannlinjen at sprut eller høye bølger ble til ulempe.

Artilleriet hos motstanderne var ikke jevnbyrdig. De tyngre skyts på britisk side, to enkelte 23,4-cm-skyts på «Good Hope», stod mot i alt 16 21-cm-skyts på de to tyske panserkrysserne. Den britiske «Monmouth» hadde ingen skyts med kaliber over 15 cm. Dessuten hadde de to store tyske krysserne, til forskjell fra britenes «Good Hope» og «Monmouth», som begge var blitt reaktivert først ved krigens utbrudd, en samtrent besetning og et ildledningssystem.

I rundt to timer løp tyskerne på parallellkurs bak britene. Cradock forsøkte forgjeves kort etter kl. 18 å komme innpå tyskerne, som holdt seg utenfor skuddvidde. På dette tidspunktet ville de tyske skipene blitt blendet av solnedgangen i tilfelle det kom til kamp. Men ettersom dette ikke gikk, fortsatte han på sin sørlige kurs.

Ca. kl. 18.20 kom demringen, og da antegnet de britiske skipene klart mot himmelen i vest, mens de tyske i øst ble på det nærmeste usynlige. Cradock styrte med sitt flaggskip «Good Hope» fra kl. 18.18 i sørøstlig retning. Spee avventet til den noe bakenforliggende «Dresden» var rukket å komme til.

Kl. 18.34 åpnet tyskerne ild på elleve km avstand. «Scharnhorst» og «Gneisenau» skjøt løs mot de britiske panserkrysserne, «Leipzig» mot «Glasgow» og «Dresden» mot «Otranto». Allerede med sin tredje salve fikk «Scharnhorst» inn et treff på «Good Hope», også «Gneisenau» fikk snart «Monmouth» i sikte. I løpet av fem minutter ble «Monmouth»s fremre skytstårn og «Good Hope»s kommandostand ødelagt. Britene besvarte riktignok straks ilden, men foruten den dårlige sikten ble den tunge sjøgangen fra sørøst vanskelige hindre for dem.

Allerede henimot kl. 18.50 skar «Monmouth» brennende ut av slaglinjen og forsøkte å komme seg unna. De to tyske krysserne samlet nå sin ildgivning mot «Good Hope». Denne mottok omtrent like mange treff som «Monmouth» og kunne selv bare få av gårde enkeltskudd. Kl. 19.23 kom det til en heftig eksplosjon; kort etter forsvant hele skipet i et voldsomt flammehav. Det britiske flaggskipet var sunket rett etter en eksplosjon i ammunisjonkamrene.

«Leipzig» traff «Glasgow» en gang i hekken og en gang i forskipet, en tredje fulltreffer var en blindgjenger. Hjelpekrysseren «Otranto» tok etter en tredje salve med ett treff fra «Dresden» brennende til flukten, slik at «Dresden» kunne skifte mål og så skyte mot «Glasgow». Hun fikk fem treff i vannlinjen, til mørket forhindret en ytterligere beskytning. Kort etter kl. 19.30 innstilte «Glasgow» ildgivningen og forsvant.

De to tyske ledende skipene innstilte ilden kl. 19.26. På «Monmouth» var brannene i mens blitt slukket. Hun dreide kl. 19.35 av mot vest og omtrent en time senere mot nord, for å legge hekken mot havet. «Glasgow» og «Otranto» søkte derimot etter «Canopus».

«Leipzig» fór gjennom et vrakfelt som bestod av restene av «Good Hope». I mens ble siktforholdene bedre på grunn av måneskinnet. Kl. 20.05 fikk også den ankommende «Nürnberg» øye på «Glasgow», men mistet den snart etter ut av syne igjen. I stedet traff den på den sterkt skadede «Monmouth», og kl. 20.50 lot kaptein Schönberg åpne ild mot skipet på 1000 meters avstand. Anstanden kom ned til 600 meter, en torpedo traff imidlertid ikke. «Monmouth» gjengjeldte ikke ilden, bli imidlertid forfulgt, og dreide så inn mot «Nürnberg». «Nürnberg» satte stor fart til posisjon bak «Monmouth»s hekk og beskjøt skipet, som lå skadet på skrå i vannet, med 105 granater på kort avstand. Kl. 20.15 meldte «Nürnberg» at de hadde klart å senke fiendeskipet. Dette var imidlertid ikke helt rett; «Monmouth» kantret først kl. 20.58 og sank da.

Etter slaget

Kl. 21.50 gikk Spee med sine panserkryssere på nordlig kurs og lot kl. 22.00 de mindre krysserne legge seg på en oppklaringslinje. Kl. 23.00 lette skvadronen etter de britiske skipene langs kysten av Chile.

1700 britiske sjøfolk omkom, blant dem admiral Cradock, mens det på tysk side bare var mindre tap og skader. «Scharnhorst» hadde blitt truffet to ganger, «Gneisenau» fire ganger, mens de små krysserne ikke ble truffet. Begge panserkryssere hadde brukt 42 % av 21-cm-granatene, og hadde ingen muligheter for å erstatte disse.

Ansvaret for det som var britenes første nederlag etter slaget ved Plattsburgh i 1812 mot USA, ble på britisk side lagt First Sealord (marinens militære leder) Louis Mountbatten, 1. Marquess of Milford Haven til last. Han var allerede noen uker tidligere blitt oppfordret til fratreden av Churchill på grunn av Royal Marines mislykkede landgang ved Antwerpen til støtte for belgierne – og vel også fordi han hadde tysk slektsbakgrunn. For Churchill var dette en heldig omstendighet – dermed gikk han fri for noen alvorlige konsekvenser for sin egen feilvurdering, og da han noen tid etter kunne sole seg i æren av å knuse den tyske eskadren i et senere slag, var hans eget ry noenlunde sikret.

Etter slaget besluttet Spee seg for å slå seg gjennom til Atlanterhavet. Forsyningssituasjonen var for sårbar på stillehavssiden. Men der ble den tyske eskadren den 8. desember 1914 tatt under ild av britiske skip, blant dem to slagkryssere, i sjøslaget ved Falklandsøyene. Med unntak av SMS «Dresden» og SMS «Emden» gikk alle tyske skip tapt.

Bilder

Litteratur

Tysk postkort

Eksterne lenker