Slaget ved Jarmuk (andre stavemåter: Yarmouk, Yarmuk, Yarmuq, eller på gresk, Hieromyax) tradisjonelt fatert til 20. august 636, var et slag mellom militære styrker tilhørende det muslimsk-arabiske Rashidun-kalifatet og styrkene til Østromerriket. Slaget besto av flere trefninger, nær Jarmuk-elva (langs nåtidens grense mellom Syria og Jordan) sørøst for Genesaretsjøen. Rashidun-kalifatet seiret, og østromerriket hersket aldri igjen sør for Anatolia.
Etter profeten Muhammeds død og bileggelsen av indrearabiske konflikter (riddakrigene), begynte hans tilhengere å intensivere sin militære ekspansjon av sitt territorium ved å undertrykke nabofolk i 632. Selv om araberne sto overfor de to stormaktene i senantikken, østromerne og perserne, hadde disse to maktene svekket hverandre betydelig i en langvarig konflikt i tiårene før den islamsk ekspansjon (under de romersk-persiske kriger), slik at de ikke var i stand til fullt ut å motvirke angrepene fra den andre kalif, Umar ibn al-Khattab. Dette gjaldt spesielt for det østromerske rike, som krigen hadde brakt til randen av kollaps, og hvis orientalske provinser, nå truet av araberne, ikke hadde blitt evakuert av perserne før i 630.
Ikke desto mindre mobiliserte keiser Herakleios en hær etter tapet av Damaskus til araberne. Størrelsen på denne hæren er et debattert emne. Nyere studier av historikere anslår styrken til den bysantinske hær til 15.000 til 40.000 mann, som Fred McGraw Donner (20.000–40.000), David Nicolle (opptil 25.000), Walter Emil Kaegi (15.000–20.000, muligens litt flere), Hugh Kennedy (20.000). og John F. Haldon (20.000). Et mye høyere tall, nemlig 80.000 bysantinske soldater, oppgis av den bysantinske krønikeskriveren Theophanes, som skrev om slaget godt og vel 100 år etter slaget. I de arabiske kildene finnes det til og med tall på opptil 200.000 soldater på den bysantinske siden. De moderne historikerne som er nevnt antar at den arabiske og bysantinske hæren var omtrent like sterk (Kaegi, Kennedy, Haldon), eller at bysantinernes hærer var noe større (Nicolle).
Bysantinernes mål må ha vært å stanse muslimene fra ytterligere ekspansjon. Araberne, under sin general Khalid ibn al-Walid, beveget seg deretter sørover mot elven Jordan og etablerte posisjoner ved dens sideelv Yarmouk (den som i moderne tid er grenseelv mellom Jordan og Syria, og delvis også mellom Jordan og Israel). I løpet av juli 636 fant en rekke mindre trefninger sted her inntil begge sider endelig forsøkte et større slag. Arabiske kilder rapporterer at støv hvirvlet opp av en sterk sørlig vind alvorlig hemmet bysantinerne i slaget (noen forskere tviler på denne påstanden). Dette hadde en positiv effekt på den arabiske hær, som imidlertid kjempet mye mer samkjørt enn den keiserlige hær, som var sammensatt av mange etniske grupper, inkludert grekere, arabisk, syrere og armenere, og kommandert av rivaliserende kommandører.
De motstående hærene slo leir i Jordandalen. Selve slaget, hvis forløp ikke kan rekonstrueres pålitelig, ble innledet av uker med trefninger inntil araberne tilsynelatende lyktes i å lokke deler av det østromerske kavaleriet inn i et bakhold ved å late som om de retirerte. Tvister innen den romerske overkommando mellom generalene Trithurius, Nicetas (en sønn av den persiske generalen og korttidige storkongen Shahrbaraz), og Vahan spilte tilsynelatende avgjørende roller for utfallet av det påfølgende slaget. Den nominelle øverstkommanderende, Theodorus, som enten var keiserens bror eller guvernør i provinsen Osrhoene med samme navn, klarte tilsynelatende ikke å overvinne disse spenningene. Tvert imot: Ifølge noen kilder oppsto det til slutt en splid mellom Theodorus og Vahan, som senere ble utropt til keiser av de armenske soldatene i hæren. Det var nettopp i dette øyeblikk av forvirring at muslimene angrep, og selv om de overraskede bysantinerne forsøkte å forsvare seg, ble de avgjørende beseiret etter et bittert slag etter at araberne hadde avskåret deres retrett.[7] Kanskje viktig i denne sammenhengen var den taktiske overlegenheten til det innovativt dannede arabiske kavaleriet, som var i stand til å utplassere mer effektivt på grunn av de topografiske forholdene. De lyktes i å sette i gang et overraskelsesangrep og skille det bysantinske tungt pansrede kavaleri fra infanteriet, som araberne påførte et blodbad blant, mens deres eget infanteri også i utgangspunktet led betydelige tap i hendene på det keiserlige kavaleriet.
De arabiske ghassanidene, som faktisk var romerske foederati, kan også ha spilt en rolle. Ifølge østromerske kilder gikk deres kanskje 12.000 menn over til den muslimske side under slaget, og dermed var de i overtall mot de keiserlige tropper. På den annen side rapporterer muslimsk tradisjon at noen av de ghassanidiske araberne var så lojale mot keiseren at de etter nederlaget flyktet til Syros sammen med restene av den beseirede hæren.