Spencer Compton, 1. jarl av Wilmington

Bakgrunn

Spencer Compton var tredje sønn til James Compton, 3. jarl av Northampton.

Karriere

Han ble valgt til underhuset første gang i 1698. Skjønt hans familie var tories sluttet han seg til whigs partit etter en krangel med sin bror George Compton. I parlamentet ble han snart fremtredende i whigpartiet og innledet et samarbeide med Robert Walpole som varte i over 40 år.

I 1707 ble han Paymaster of Pensions. Han beholdt denne post i seks år, trass i at han forlot parlamentet i 1710 og at en toryregjering tok makten det året. Det anses att tories beholdt ham ettersom de forsøkte å opprettholde støtten fra familien Compton. I 1713 ble Compton atter invalgt i underhuset. Da whigs kom til makten håpet han å få et høyt embede, men det skjedde ikke. I stedet ble han skattmester for prinsen av Wales (senere Georg II).

Kort deretter ble han enstemmig valgt til talsmann i underhuset. Denne post beholdt han fra 1715 til 1727. Fra 1716 inngikk han dessuten i Privy Council. Da whigpartiet ble splittet i 1717 sluttet Compton seg til Walpoles og Townshends allianse og havnet i opposisjon mot regjeringen. Til tross for dette beholdt han sin Privy Council-post til 1720, da splittelsen var over.

Walpole ble den ledende ministeren i 1721. Det ble spekulert om hva som skulle skje dersom Georg I døde og ble etterfulgt av sin sønn. Sønnen var mer vennlig innstilt til Compton enn til Walpole, og sa i blant at han tenkte seg å la Compton etterfølge Walpole. For å unngå dette forsøkte Walpole å holde Compton i utkanten av regjeringen. Han fikk imidlertid posten som Paymaster General fra 1722 til 1730. I 1725 gikk Compton med i Walpoles regjering som Lord Privy Seal og ble også ridder av Bathordenen.

I 1727 ble Georg II konge, og aktet å gjennomføre det skifte av regjeringssjef som han hadde gitt forvarsel om. Compton syntes imidlertid at han var egnet til å ha en så krevende post. Han meddelte dette ved et møte med kongen og Walpole.

For å flytte ham fra underhuset lot Walpole adle Compton som baron Wilmington i 1728. To år senere ble han jarl av Wilmington og vicomte Pevensey og ble utpekt til Lord President of the Council. Han ble i økende grad assosiert med de whigs som var kritiske mot Walpole, men holdt seg i parlamentet vanligvis til regjeringens linje. Under en krise i 1733 truet han med å gå av. Han trakk tilbake sin trussel i bytte mot å bli ridder av Hosebåndsordenen. Han forble Lord President til 1742.

I januar det året ettertrådte han Walpole som første skattkammerlord og i navnet regjeringssjef, skjønt regjeringen i praksis var dominert av lord Carteret.

Wilmingtons helse var nå dårlig. Han døde uten arvinger.

Byene Wilmington (Nord-Carolina) og Wilmington (Delaware) er oppkalt etter ham.