Støl
En støl (dialektformer stødl, støyl, stul, studul, staul, stål) er en plass i utmarka der en melker kyr. Ordet er brukt om en melkeplass, som oftest nær en gård.
I store deler av Norge var topografien slik at fjellbeite ikke var tilgjengelig og bøndene var da henvist til å beite i utmarka nær gården hele sommeren. Beiting på innmark var utenkelig; arealene der skulle brukes til åker og eng. Åkerarealene var til korndyrking, enga til produksjon av høy til vinterfor. Beiting var derfor henvist til utmarka eller på fjellet, med unntak av vår og høst.
Å ta dyra inn til fjøset hjemme i tunet to ganger hver dag til melking var upraktisk; derfor hadde man en melkeplass i utmarka. Oftest lå denne melkeplassen ved skillet mellom innmark og utmark. Budeia gikk til denne stølen eller melkeplassen og bar med seg melka hjem etter melking. Her var det ofte et fjøs, et sommerfjøs. Sommerfjøset kunne ligge i bøgarden, gjerdet mellom innmark (bøen) og utmark, og kunne da kalles gardfjøs. Denne melkeplassen kunne brukes hele beitesesongen om gården ikke hadde tilgang på beiteareal som lå lenger unna.
Melkeplassen i utmarka nær gården kunne også være første trinn i et flyttemønster, som en vårstøl.
En støl kan også være et sted til fjells brukt for å ha dyr på beite, synonymnt med en seter. Både historisk og geografisk kan bruken av ordene "støl" og «å støle» variere.
I Norske sæternamn oppgir Olav Beito å ha registrert over 10 000 navn med «støl» som grunnord.
Etymologi
«Støl» kommer av norrønt stǫðull, som har samme rot som standa i betydningen «der kyrne står under melking». Omtalen av tilfeldige melkeplasser er antagelig den eldste bruken. På en stǫðull kunne det vokse frem en sætr, som var betegnelsen på et kompleks av hus og setervoll. Med tiden har betydningen av disse to ordene blandet seg med hverandre.
Støl og stø er språklig beslektet: Stǫð ble i norrønt også brukt om ståplassen til en båt, og med tiden er dette blitt til båtstø.
Geografisk bruk
Området der ordet «støl» er brukt omfatter Vestlandet og deler av Midt-Norge, litt av Vestfold, Hedemark og Sør-Trøndelag. I deler av dette området er bruken av «støl» enerådende, og ordet «seter» er ikke i bruk. Dette inkluderer Rogaland, Hardanger, Voss, Sogn, Sunnfjord, det meste av Telemark, Hallingdal og Øvre Valdres.
I noen områder er begge ordene i bruk, men med nyanser i innholdet. Dette omfatter blant annet Gudbrandsdalen, Nordhordland, Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. En «seterstul» er i Nord-Gubrandsdalen brukt om en setergrend, altså flere setre samlet. I Romsdal kunne ordet brukes om en hvileplass for kyrne i fjellet. Støl kan også brukes om setervollen og seter om selve husene.
Stølsheimen er et større fjellområde i Vestland fylke.
Stølstyper
Støler kan deles inn i typer eller grupper, etter beliggenhet i forhold til modergården. Mange til dels sammenfallende betegnelser er brukt. En gård kunne ha flere støler, både av samme type og av ulike typer.
Melkeplasser
Stølen kunne være en melkeplass i nær tilknytning til gården, gjerne på grensen mellom innmark og utmark. En slik støl kunne være uten hus, men også ha melkebu eller fjøs. I Ryfylke kunne melkeplassen bli omtalt enkelt som «Stølen», men også som «Melkestølen» (Mjilkestødl, Mjølkestødl, Mjelkestødl). En slik støl er også omtalt som en mjøstøl (Hardanger), mjølstøl (Voss, Kvam, Strandebarm) og myyllstøl (Sunnhordaland). Ivar Aasen forklarer mjøstøl med «Sæterplass, som er nogetnær ved Gaarden. (Modsatt Fjellstøl)» og karakteriserer ordet som «dunkelt». Beito mener at opphavet til forstavelsen er et ord for å melke. Betegnelsen mjøstøl er tildels sammenfallende med liastøl.
I noen bygder i Hordaland ble uttrykket «å gå på stølen» brukt om tilfeldige melkeplasser: En melket kyrne der de ble funnet. På Nordmøre har ordet vært brukt om en hvileplass for kyrne.
På stølen Stråpa-Sandsa ved Sandsavatnet finner en navnet Mjelkestødl registrert et par hundre meter fra stølshusene. Denne plassen ble brukt når stølsvollen skulle vernes før slåtten.
Svenske forskere kaller en slik melkeplass for halvseter. Dette i motsetning til en fullseter, der en overnattet og oppholdt seg i lengre tid.
Vårstøler, liastøler og hjemmestøler
Før snøen var gått i høyfjellet kunne en bruke en vårstøl, også kalt en liastøl og en hjemmestøl. Disse hadde gjerne enklere hus, spesielt dersom det var kort vei hjem til gården. Hjemmestøl kunne også bli brukt om melkeplassen nær gården.
Eggestøler
På Hardangervidda har en hatt eggestøler mellom liastøler og fjellstøler.
Sommerstøler, langstøler, heiastøler og fjellstøler
En støl der en hadde opphold om sommeren kunne bli kalt sommerstølen, langstølen, heiastølen og fjellstølen. Betegnelsen langstøl hadde bakgrunn i at denne lå lenger borte enn en hjemmestøl.
Fremstestølen er den stølen som er lengst unna, av flere, tilsvarende langstølen. På Hedemark er denne kalt borteseter.
Høststøler
Høststøler er kjent fra Valdres og Telemark. Vår- og høststøl kunne være samme plassen.
Støling
Utdypende artikkel: Setring
Verbet «å støle» ble brukt om å oppholde seg på en støl for å stelle dyrene. Dette var typisk kvinnearbeid, og en stølskjerring, stølsjente og stølstaus er budeie og hovedperson på stølen.
Også verbet er brukt med variasjoner i innholdet: I Sunnhordland kan en si at dyrene «støler seg» når de samler seg for å drikke eller melkes.
Prosessen med å støle er «støling».
Gårdsnevn
Støl eller Stølen forekommer også som gårdsnavn. Det er da gårder som ligger i nærområdet til større "modergårder". Fra denne betydningen kommer Støl som slektsnavn og etternavn.
Referanser
- 1 2 3 O.T. Beito: Norske sæternamn s.84-86
- 1 2 3 4 Botolv Helleland, Erlend Trones (2025). Stadnamn på Vestre Hardangervidda. Fagbokforlaget. s. 183-184. ISBN 978-82-450-3670-1.
- ↑ Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar (1971). Vår gamle bondekultur. Oslo: Capppelen. s. 267. ISBN 8202077095.
- ↑ Namn og nemne. Bergen. 2022. s. 138.
- ↑ Vestlandsk landbruk. Bergen. 1979.
- ↑ Vestlandsk landbruk. Bergen. 1996.
- ↑ O.T. Beito: Norske sæternamn s.94
- 1 2 3 O.T. Beito: Norske sæternamn s.90-91
- ↑ O. Heitmann Andersen (1947). Seterbruk og seterbusetning i gammel tid. Oslo: Eget forlag. s. 35.
- ↑ O.T. Beito: Norske sæternamn s.93
- ↑ O.T. Beito: Norske sæternamn s.13
- ↑ O.T. Beito: Norske sæternamn s.102
- 1 2 L. Reinton: Til seters... s.24
- 1 2 «lokalnamn.no». Egil Sølvberg. Besøkt 10. juni 2026.
- 1 2 3 O.T. Beito: Norske sæternamn s.100
- ↑ Ivar Aasen (2003). Norsk Ordbog (Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. s. 471. ISBN 82-521-5928-1.
- ↑ O.T. Beito: Norske sæternamn s.89
- ↑ Hardangervidda. Bergen: Den pedagogiske høgskolen i Bergen. 1976. s. 67. ISBN 8290253044.
- 1 2 O.T. Beito: Norske sæternamn s.97
- ↑ Norsk ordbok. 3. Oslo: Samlaget. 1992. s. 755. ISBN 8252138462.
- ↑ Lars Reinton (1955). Sæterbruket i Noreg. Oslo: Aschehoug. s. 40.
- ↑ L. Reinton: Til seters... s.71
Litteratur
- Olav T. Beito (1949). Norske sæternamn. Oslo: Aschehoug.
- Lars Reinton (1976). Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Oslo: Samlaget. ISBN 8252112730.