Erik Johan Stagnelius
| Erik Johan Stagnelius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. okt. 1793 Gärdslösa | ||
| Død | 3. apr. 1823 (29 år) Maria Magdalena församling Stockholm | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, dramatiker, filosof, lyriker | ||
| Utdannet ved | Uppsala universitet | ||
| Partner(e) | Constance Mathilda Jaquette Magnét | ||
| Far | Magnus Stagnelius | ||
| Søsken | Pehr Christopher Stagnelius Carl Ulrik Stagnelius | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Maria Magdalena kyrkogård | ||
Erik Johan Stagnelius (født 14. oktober 1793 i Gärdslösa på Öland, død 3. april 1823 i Stockholm) var en svensk romantisk dikter.
Liv
Stagnelius stammet fra presteslekter både på fars- og morssiden. Faren, Magnus Stagnelius, var professor i gresk, en tid sogneprest i Gärdslösa på Öland, siden biskop i Kalmar stift. I 1811 begynte Erik Johan å studere ved Lunds universitet, men i 1812 flyttet han til Uppsala og avla eksamen der i 1814. Han ble ansatt i kanselliet i Stockholm, og levde her inntil sin død i 1823.
Diktning
Bare en mindre del av Stagnelius’ diktning ble utgitt i hans levetid: heksameterdiktet «Wladimir den store» (1817), tre hefter Liljor i Saron (1821) og sørgespillet Bacchanterna eller Fanatismen (1822), alle tre anonymt. Den første samlede utgaven av hans dikt ble foretatt av Lorenzo Hammarsköld 1824–26. I Hammarskölds samling finnes blant annet det udaterte diktet «Vän! I förödelsens stund». Det ble i 2025 tatt opp i Sveriges kulturkanon i lyrikkantologidelen i kategorien «Litteratur».
Referanser
- 1 2 3 4 Svenskt biografiskt lexikon, «Erik Johan Stagnelius», Svensk biografisk leksikon-ID 20033[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118930931, besøkt 13. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Erik_Johan_Stagnelius, besøkt 17. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id stagnelius-erik-johan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ «SOU 2025:92 En kulturkanon för Sverige» (PDF) (på svensk). Statens offentliga utredningar. s. 134–135. Arkivert fra originalen (PDF) 11. september 2025. Besøkt 14. september 2025.