Strukturalisme er en hovedsakelig litterær analyseform som skal forklare individuell handling ved hjelp av bakenforliggende strukturelle forhold som ikke nødvendigvis kan analyseres empirisk, kun antas teoretisk.
Strukturalistiske analyser tar utgangspunkt i sosiale forhold, hendelsesforløp eller myter, for å forklare hvordan latente konfliktlinjer kan bli manifeste. Koblingen mellom bakenforliggende strukturer og observerbare fenomener foretas ved å anta at mennesker tenker i binære opposisjoner, eller i polariteter mellom ulike interesser som står i opposisjon til hverandre, for eksempel langs en høyre–venstre-akse i politikken.
Tankegangen kan tilbakeføres til Platon og Aristoteles, men moderne strukturalisme forbindes med Claude Lévi-Strauss' epistemologiske modeller, Talcott Parsons' systemteorier og Karl Marx' politisk-normative teori om utbytting.
Begrepet strukturalisme har også vært benyttet om kunst og arkitektur. Innen arkitekturen refererer begrepet til en retning som vokste frem på midten av 1900-tallet, som en reaksjon mot den funksjonalismen som var toneangivende i første del av 1900-tallet, og som arbeidsfellesskapet stod i spissen for Congrès Internationaux d'Architecture Moderne (CIAM). Etter hvert begynte stadig flere arkitekter å hevde at CIAM og deres likesinnede utviklet en kald og menneskefiendtlig arkitektur. Det var arkitekten Herman Hertzberger som i 1966 introduserte selve begrepet strukturalisme innen arkitekturen, i forbindelse med at han presenterte sitt bidrag til en konkurranse om et nytt rådhus i den nederlandske byen Valkenswaard i Brabant.