
Synovialledd, også kalt ekte ledd, er bevegelige forbindelser mellom to eller flere knokler. De kjennetegnes ved at knoklenes leddflater er atskilt av en leddhule. Synovialledd er den vanligste og mest bevegelige typen ledd i kroppen.
Leddflatene i et synovialledd er dekket av glatt brusk. Mellom leddflatene ligger leddhulen, som inneholder en liten mengde synovialvæske. Væsken virker smørende og bidrar sammen med leddbrusken til å redusere friksjonen når knoklene beveger seg mot hverandre.
Leddet omsluttes av en leddkapsel. Det ytre laget består av fast bindevev og bidrar til å holde leddet sammen. Innsiden av kapselen er kledd av synovialhinnen, som produserer synovialvæsken.
Mange synovialledd er i tillegg forsterket av ligamenter, eller leddbånd, som forbinder knoklene og bidrar til å stabilisere leddet og begrense bevegelsen. I enkelte ledd finnes strukturer av fiberbrusk mellom leddflatene. Meniskene i kneleddet er eksempler på slike strukturer.
I blant annet skulder- og hofteleddet finnes en bruskring langs kanten av leddskålen, en såkalt leddleppe, som gjør leddskålen dypere.

Hvor bevegelig et synovialledd er, bestemmes blant annet av formen på leddflatene, leddkapselen, leddbåndene og musklene omkring leddet. Synovialledd kan blant annet deles i:
Formen på leddflatene, leddkapselen, leddbåndene og musklene omkring leddet er med på å bestemme hvor stort bevegelsesutslag et ledd har.
Leddkapsler og leddbånd inneholder sansereseptorer som sammen med reseptorer i muskler og sener registrerer kroppsdelenes stilling og bevegelse. Denne sansen inngår i propriosepsjon, også kalt dyp sensibilitet.
Betennelse i et ledd kalles artritt. Betennelse i synovialhinnen kan føre til økt mengde leddvæske og hevelse i leddet. Artritt kan også gi smerter, varme og redusert bevegelighet.
Ved enkelte sykdomstilstander kan leddvæske tas ut ved en leddpunksjon. Væsken kan undersøkes blant annet med celletelling, mikroskopi og mikrobiologiske analyser. Leddpunksjon er særlig viktig ved mistanke om bakteriell leddinfeksjon.