Synthpop

Synth-pop (forkortelse for synthesizer pop; også kalt techno-pop) er en musikksjanger som først ble framtredende på slutten av 1970-tallet og har synthesizeren som det dominerende musikkinstrumentet. Foruten synthesizer, er også bruken av trommemaskiner vanlig, og disse blir de dominerende instrumentene. Synth-pops forutsetning ble grunnlagt på 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet av bruken av synthesizere i progressiv rock, elektronisk rock, kunstrock, disco og spesielt krautrock fra band som Kraftwerk. Den oppsto som en egen sjanger i Japan og Storbritannia i post-punk-perioden som en del av new wave-bevegelsen på slutten av 1970-tallet.

Elektroniske synthesizere som praktisk talt kunne brukes i et innspillingsstudio ble tilgjengelige på midten av 1960-tallet, og midten av 1970-tallet kom framveksten av elektroniske kunstmusikere. Etter Gary Numans gjennombrudd på den britiske singellisten i 1979, begynte et stort antall popartister å oppnå suksess med en synthesizerbasert lyd tidlig på 1980-tallet. I Japan introduserte Yellow Magic Orchestra rytmemaskinen TR-808 til populærmusikk, og bandet skulle få stor innflytelse på tidlige britiske synthpop-artister. Den tekniske utviklingen gjorde at en kunne gå fra dyre analoge systemer til mer billige elektroniske systemer. Utviklingen av rimelige polyfoniske synthesizere, definisjonen av den tekniske standarden MIDI og bruken av dansebeats førte til en mer kommersiell og tilgjengelig lyd for synthpop. Dermed førte adopsjonen av den av stilbevisste artister fra den ny-romantiske bevegelsen, sammen med framveksten av musikkprogrammet MTV, til suksess for et stort antall britiske synthpop-artister i USA under den andre britiske invasjonen.

Andre kjente artister innen sjangeren er Gary Numan, Landscape, Wham!, Culture Club, Duran Duran, Depeche Mode, Devo, Pet Shop Boys, Alphaville og flere andre.

Definisjon

Begrepet «techno-pop» ble myntet av Yuzuru Agi i hans kritikk av Kraftwerks album Die Mensch-Maschine i 1978, og regnes som et tilfelle av flere oppdagelser av navngivning. Derfor kan begrepet brukes om hverandre med «synth-pop», men brukes oftere for å beskrive den japanske scenen. Begrepet «techno-pop» ble også populært i Europa, der det startet: Det tyske bandet Kraftwerks album fra 1986 het først Electric Café, men remastret og utgitt på nytt i 2009 under sin opprinnelige arbeidstittel, Techno Pop; det engelske bandet The Buggles har en sang som heter «Technopop» i albumet The Age of Plastic (1980), og det spanske bandet Mecano beskrev stilen sin som «tecno-pop».

«Synth-pop» brukes noen ganger om hverandre med «electropop», men «electropop» kan også betegne en variant av synth-pop som legger mer vekt på en hardere, mer elektronisk lyd. På midten til slutten av 1980-tallet tok duoer som Erasure og Pet Shop Boys til seg en stil som var svært suksessfull på de amerikanske danselistene, men ved slutten av tiåret viket synth-popen til band som A-ha og Alphaville for housemusikk og techno. Interessen for synth-pop begynte å gjenopplives i indietronica- og electroclash-bevegelsene på slutten av 1990-tallet, og på 2000-tallet fikk synth-pop en utbredt gjenoppliving og kommersiell suksess.

Sjangeren har fått kritikk for påstått mangel på følelser og musikalitet; framtredende artister har uttalt seg mot kritikere som mente at synthesizere selv komponerte og spilte sangene. Synth-popmusikk har etablert en plass for synthesizeren som et viktig element i pop- og rockmusikk, og har direkte påvirket påfølgende sjangre (herunder også housemusikk og Detroit techno) og har indirekte påvirket mange andre sjangre, så vel som individuelle innspillinger.

Kjennetegn

Synthpop er definert av sin primære bruk av synthesizere, trommemaskiner og sequencere, noen ganger brukt til å erstatte alle andre instrumenter. Borthwick & Moy har beskrevet sjangeren som mangfoldig, men «preget av et bredt sett med verdier som unngikk rockestiler, rytmer og strukturer», som ble erstattet av «syntetiske teksturer» og «robotstivhet», ofte definert av begrensningene i den nye teknologien, også monofoniske synthesizere (som bare kan spille én tone om gangen).

Mange synthpop-musikere hadde begrensede musikalske ferdigheter, og var avhengige av teknologien for å produsere eller reprodusere musikken. Resultatet var ofte minimalistisk, med grooves som «typisk var vevd sammen av enkle gjentatte riff, ofte uten noen harmonisk ’progresjon’ å snakke om». Tidlig synthpop har blitt beskrevet som «uhyggelig, steril og vagt truende», med bruk av enstonig elektronikk med liten endring i bøyning. Vanlige lyriske temaer i synthpop-låter var isolasjon, urban anomi og inntrykket av å være følelsesmessig kalde og hule.

Referanser

Litteratur

• Borthwick, S.; Moy, R. (2004): Popular Music Genres: an Introduction, Edinburgh: Edinburgh University Press
• Bussy, P. (2004): Kraftwerk: Man, Machine and Music (3. utg.), London: SAF
• Cateforis, T. (2011): Are We Not New Wave?: Modern Pop at the Turn of the 1980s, Ann Arbor MI: University of Michigan Press.
• Collins, Nick; Schedel, Margaret; Wilson, Scott (2013): Electronic Music. Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-24454-2.
• Hoffmann, Frank (2004): Encyclopedia of Recorded Sound. Routledge. ISBN 978-1-135-94950-1.
• Jones, Hollin (2006): Music Projects with Propellerhead Reason: Grooves, Beats and Styles from Trip Hop to Techno. PC Publishing. ISBN 978-1-870775-14-4.
• Parker, B.R. (2009): Good Vibrations: the Physics of Music, Boston MD: JHU Press
• Reynolds, Simon (2005): Rip It Up and Start Again Postpunk 1978–1984, London: Faber and Faber
• Stuessy, J.; Lipscomb, S.D. (2008): Rock and Roll: its History and Stylistic Development (6. utg.), London: Pearson Prentice Hall
• Trynka, Paul; Bacon, Tony, red. (1996): Rock Hardware. Balafon Books. ISBN 978-0-87930-428-7.

Eksterne lenker

• (en) Synth-pop – kategori av bilder, video eller lyd på Commons