Systemikk

Innen systemvitenskap og systemfilosofi er systemikk et initiativ til å studere systemer. Det er et forsøk på å utvikle logiske, matematiske, tekniske og filosofiske paradigmer og rammeverk hvor fysiske, teknologiske, biologiske, sosiale, kognitive og metafysiske systemer kan studeres og modelleres.^{[trenger referanse]}

Begrepet systemics ble foreslått i 1970-årene av den argentiske fysikeren Mario Bunge med flere som et alternativt paradigme for forskning relatert til generell systemteori og systemvitenskap.

Se også

Autopoiesis, system som kan produsere og opprettholde seg selv ved å lage sine egne deler
Det tredelte kontinuumsparadigme, teoretisk grunnlag for systemmodelleringsrammeverk
Dynamisk system, modell av hvordan et geometrisk punkt avhenger av tiden
Integralteori, rammeverk for å integrere ulike teorier
Kybernetikk, styring basert på regulerende tilbakekobling
Metakunnskap, kunnskap om kunnskap
Metasystem, system for å analysere, beskrive, generalisere og modellere andre systemer
Metateori, teori hvis emnet i seg selv er teori
Paradigmeskifte, distinkt konseptuelt mønster eller tankemønster
Relativisme, standpunkt om at standarder for objektivitet, sannhet eller rasjonalitet er relative
Reliabilisme, teori om at tro rettferdiggjøres av pålitelige prosesser
Sosiokognitiv, problem hvor komplekse kognitive og sosiale egenskaper er gjensidig koblet og essensielle
Systemdynamikk, teorien om ikke-lineære komplekse systemer
Systemografi, representasjon av komplekse fenomener som en konstruert modell av et generelt system, for konseptualisering, analyse eller simulering
Systemteori, tverrfaglig felt om studiet av systemer
Systemteknikk, tverrfaglig ingeniørfagfelt om design og administrasjon av komplekse systemer

Referanser

↑ Rune Gunnarskog, Daniel Røed. «Utforskaren i praksis - Korleis nyttar samfunnsfaglærarar Utforskaren i undervisning?» (PDF). «Christoffersen og Johannessen (2012) beskriv samfunnsfagleg metode som ein måte å gå fram på for å få informasjon om den sosiale verkelegheita, korleis denne informasjonen kan analyserast, og kva den fortel oss om samfunnsmessige forhold og prosessar. Dei skriv også at dei viktigaste kjenneteikna ved samfunnsfagleg metode er openheit, systemikk, grundigheit og dokumentasjon. Ved å nytte slik metode kan ein underbyggje ein påstand eller komme til ny kunnskap.»
↑ Mario Bunge (1979). A world of systems. Dordrecht; Boston: Reidel, p. 1.

[1] Rune Gunnarskog, Daniel Røed. «Utforskaren i praksis - Korleis nyttar samfunnsfaglærarar Utforskaren i undervisning?» (PDF). «Christoffersen og Johannessen (2012) beskriv samfunnsfagleg metode som ein måte å gå fram på for å få informasjon om den sosiale verkelegheita, korleis denne informasjonen kan analyserast, og kva den fortel oss om samfunnsmessige forhold og prosessar. Dei skriv også at dei viktigaste kjenneteikna ved samfunnsfagleg metode er openheit, systemikk, grundigheit og dokumentasjon. Ved å nytte slik metode kan ein underbyggje ein påstand eller komme til ny kunnskap.»

[MB_79-2] Mario Bunge (1979). A world of systems. Dordrecht; Boston: Reidel, p. 1.