
T-celler eller T-lymfocytter er hvite blodceller som utgjør en viktig del av det ervervede immunforsvaret.
T-cellen, B-cellen og den naturlige drepercellen er til sammen lymfocyttene i immunforsvaret, og T-cellen kan skilles fra de andre ved at den har en T-cellereseptor på cellemembranen. T-celler kan kun kjenne igjen antigener som de får presentert på HLA-I eller HLA-II ved hjelp av sin T-cellereseptor, men de kan til gjengjeld danne svært spesifikke reseptorer mot vevstypeantigenene . T-celler er oppkalt etter brisselen som på latin er thymus, og er organet hvor T-celler modnes.
Det finnes flere undergrupper av T-celler, de kvantitativt viktigste er T-hjelpeceller og T-dreperceller. Disse har ulike membranmolekyler uttrykt, blant de viktigste har T-hjelpeceller CD4, mens T-drepecelle har CD8 . T-drepercellene er mest virksomme mot intracellulære bakterier og virus, og disse T-cellene er effektorcellene i den cellemedierte immuniteten. Av T-hjelpecellene har vi tre hovedtyper, TH1-hjelpeceller, TH2-hjelpeceller og TH17-hjelpeceller. TH1-hjelpeceller aktiverer makrofager, naturlige dreperceller og T-drepeceller, TH2-hjelpeceller bidrar i aktiveringen av naive[bør utdypes] B-celler, og TH17-hjelpeceller hjelper til med å danne nøytrofile granulocytter.
Mennesker kan rammes av enten medfødt eller ervervet T-cellesvikt.
Hiv-viruset rammer T-hjelpeceller ved å trenge seg inn i cellen hjulpet av CD4-molekylet. Uten adekvat behandling vil kroppens T-hjelpeceller settes ut av funksjon, noe som vil føre til et sterkt hemmet immunforsvar og sykdommen aids, ervervet immunsviktsyndrom. Alvorlig kombinert immunsvikt (SCID) er en alvorlig genetisk sykdom hvor mutasjoner i en rekke gener fører til T-cellenes utvikling og funksjon. Uten behandling vil barn med alvorlig kombinert immunsvikt dø innen to år. Ved DiGeorges syndrom finnes en delesjon på kromosom 22, noe som blant annet kan føre til manglende utvikling av brisselen og således feil i modningen av T-celler som er avhengige av dette organet i sin utvikling.