Tatovering

Tidlige funn

De eldste kjente bevarte tatoveringene finnes på ismannen Ötzi, som levde i slutten av det fjerde årtusen f.Kr. En gjennomgang av dateringsmaterialet publisert i 2016 konkluderte med at Ötzis tatoveringer er eldre enn andre kjente tatoveringer på mumifiserte mennesker.

I 2018 ble det påvist tatoveringer på to naturlig mumifiserte mennesker fra Gebelein i Egypt, datert til omkring 3351–3017 f.Kr. Tatoveringene omfatter blant annet avbildninger av dyr og regnes som de eldste kjente figurative tatoveringene.

Tatovering er dokumentert fra forhistorisk tid og fram til moderne tid gjennom arkeologiske funn og historiske og etnografiske kilder fra blant annet Europa, Asia, Afrika, Amerika og Oseania.

Moderne vestlig tatovering

James Cooks reiser i Stillehavet på 1700-tallet gjorde polynesiske tatoveringstradisjoner kjent i Europa, og har ofte blitt framstilt som introduksjonen av tatovering til Vesten. Nyere forskning viser imidlertid at tatovering allerede hadde lange tradisjoner i Europa.

I løpet av 1800-tallet forekom tatoveringer blant sjøfolk, soldater, arbeidere og medlemmer av de øvre samfunnslagene i Storbritannia, og mot slutten av århundret ble de første profesjonelle tatoveringsstudioene etablert.

Mot slutten av 1900-tallet ble tatoveringer betydelig mer utbredt i vestlige land. En oversiktsstudie fra 2015 fant at tatovering da forekom hos omkring 10–20 prosent av befolkningen i flere industrialiserte land, med høyere andeler blant yngre aldersgrupper. Tatoveringer hadde lenge vært en del av estetikken i deler av rock- og metalmiljøet, og fra 1990-årene ble de også stadig vanligere blant artister innen blant annet pop, hiphop og R&B.

Studier av elitefotball fra slutten av 2010-årene har funnet synlige tatoveringer hos omkring en tredel av spillerne: 32,7 prosent under VM for menn i 2018, 29,8 prosent under VM for kvinner i 2019 og 36 prosent blant spillere i spansk La Liga i sesongen 2018–2019.

Stigma og sosial aksept

Synet på tatovering varierer mellom kulturer og kan endre seg betydelig over tid. Japan er et tydelig eksempel. Blant ainufolket var tatovering rundt munnen en tradisjon blant kvinner og inngikk i overgangen til voksenlivet, mens kvinner på Okinawa og andre deler av Ryukyuøyene tradisjonelt hadde hånd- og armtatoveringer kjent som hajichi. I Edoperioden ble dekorative tatoveringer blant annet forbundet med brannmenn, bygningsarbeidere og budbringere, samtidig som tatovering også ble brukt som straffemerking av lovbrytere. Et generelt forbud mot tatovering ble innført tidlig i Meijiperioden og opphevet i 1948.

Senere har tatovering blitt sterkt forbundet med yakuza, noe som har bidratt til et vedvarende sosialt stigma, også overfor tatoverte personer uten tilknytning til organisert kriminalitet. Mange varme kilder (onsen), offentlige bad, svømmehaller og treningssentre har nektet tatoverte personer adgang, selv om reglene varierer og enkelte steder er blitt mindre strenge. Samtidig har tatovering fått større plass som mote og personlig utsmykning blant yngre japanere; en studie publisert i 2025 fant likevel at mer enn 80 prosent av de spurte vanligvis holdt tatoveringene skjult.

• 
  Religiøs tatovering på en kvinne fra Sarajevo i Bosnia-Hercegovina.
• 
  Maud Stevens Wagner, ca. 1907.
• 
  Japansk tatovering, ca. 1880–1890.
• 
  Tradisjonell japansk tatovering.
• 
  Tradisjonell samoansk tatovering.
• 
  Tigray-kvinne fra Etiopia.
• 
  Kurdisk kvinne med pannetatovering.
• 
  Kvinne fra Baiga-folket i India.
• 
  Adivasi-kvinne fra India.
• 
  Auschwitz-overlevende viser sitt tatoverte fangenummer.
• 
  En «flash» med et tradisjonelt sjømannsmotiv.
• 
  Lionel Messi med tatoveringer på armen.

Smerte og komplikasjoner

Tatovering medfører vanligvis smerte eller ubehag, men smerteopplevelsen varierer mellom personer og påvirkes av blant annet hvor på kroppen tatoveringen utføres, hvor lenge prosedyren varer og personens stressnivå. En studie med 1 092 deltakere fant blant annet sammenheng mellom økende smerte og lengre varighet på tatoveringen og høyere stressnivå.

Fordi tatovering innebærer at huden gjennomhulles og fremmed pigment føres inn i lærhuden, kan det oppstå komplikasjoner som infeksjoner, allergiske og andre betennelsesreaksjoner, granulomer og arrdannelse. Infeksjoner kan skyldes mangelfull hygiene, usterilt utstyr eller mikrobiologisk forurenset tatoveringsblekk.

De senere årene har enkelte tilbydere begynt å utføre omfattende tatoveringer mens kunden er under generell anestesi eller dyp sedasjon. Metoden brukes særlig ved store og detaljerte arbeider som ellers ville krevd flere lange økter. American Society of Anesthesiologists omtaler bruk av anestesi ved lange tatoveringsøkter som en voksende trend, og understreker at anestesi innebærer de samme forholdsreglene som ved andre elektive prosedyrer. Den bør utføres av kvalifisert anestesipersonell i lokaler med nødvendig overvåkings- og akuttutstyr. Når store hudområder tatoveres i samme behandling, må et tilsvarende stort område gjennom tilhelingsprosessen samtidig. En svensk befolkningsstudie fant at personer med et tatovert hudareal større enn fem håndflater hadde høyere forekomst av både akutte og forsinkede reaksjoner enn personer med mindre tatoveringer. De akutte reaksjonene omfattet særlig symptomer knyttet til sårtilhelingen, som rødhet, hevelse, kløe, sårdannelse og skorper.

Overdekking

En eksisterende tatovering kan endres eller skjules ved å tatovere et nytt motiv over den, vanligvis omtalt som en cover-up. Teknikken brukes blant annet når en person ikke lenger ønsker det opprinnelige motivet, og kan være et alternativ til å fjerne tatoveringen. I en studie av 302 tatoverte personer oppga 26 prosent at de angret på minst én tatovering; blant disse hadde 42,5 prosent fått den uønskede tatoveringen fjernet eller kamuflert med en ny tatovering.

Tatovering kan også brukes til å dekke eller innarbeide arr i et nytt motiv. Det norske prosjektet Prettier Scars, etablert i 2017 av Metalheads Against Bullying (MAB) i samarbeid med tatoveringsstudioet Symbolic Ink, tilbyr gratis tatoveringer for å dekke arr etter selvskading.

Fjerning

Tatoveringer kan fjernes eller lysnes, vanligvis ved laserbehandling. Laserlyset bryter pigmentet ned i mindre partikler som gradvis fjernes av kroppen. Forskjellige pigmentfarger reagerer ulikt på laserbehandling, og det er vanligvis nødvendig med flere behandlinger. Fullstendig fjerning er ikke alltid mulig.

Andre metoder omfatter kirurgisk fjerning og hudsliping (dermabrasjon), men disse brukes sjeldnere og medfører større risiko for arr og uønskede kosmetiske resultater. Laserbehandling kan også føre til blant annet pigmentforandringer, arr, infeksjon og mindre blødninger.

• 
  Fjerning av tatovering med laser.
• 
  Umiddelbart etter laserfjerning av PMU-øyenbryn. Lyse pigmenter er fremdeles synlige.