| Dagen etter | |||
|---|---|---|---|
| orig. The Day After | |||
Generell informasjon | |||
| Genre | Katastrofe, drama, postapokalypse | ||
| Utgivelsesår | 1983 | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Varighet | 126 min. | ||
| Språk | Engelsk | ||
Bak kamera | |||
| Regi | Nicholas Meyer | ||
| Tema | Den kalde krigen, atomkrig | ||
| Produsent(er) | Robert A. Papazian | ||
| Musikk | David Raksin, Virgil Thomson | ||
| Foto | Gayne Rescher | ||
| Klipp | Robert Florio | ||
Foran kamera | |||
| Medvirkende | Jason Robards, JoBeth Williams, Steve Guttenberg, John Cullum, John Lithgow, Amy Madigan, Lori Lethin, Bibi Besch | ||
Annen informasjon | |||
| Farve/s.hv | Farger | ||
| Filmselskap | ABC Circle Films | ||
| Premiere(r) | 13 oppføringer
| ||
| TV-kanal | American Broadcasting Company | ||
Eksterne lenker | |||
| IMDb
| |||
Dagen etter (originaltittel: The Day After) er en amerikansk katastrofefilm fra 1983 regissert av Nicholas Meyer og produsert av TV-kanalen ABC. Filmen skildrer utbruddet av en fullskala atomkrig mellom USA og Sovjetunionen. Den fokuserer spesielt på livene til noen mennesker i den amerikanske småbyen Lawrence. Filmen skildrer tiden like før, under og etter angrepet, og viser hvilken katastrofal virking det har på samfunnet og de gjenlevende. Sentrale roller spilles av Jason Robards, JoBeth Williams, Steve Guttenberg, John Cullum og John Lithgow. Manus var ved Edward Hume.
Filmen gjorde et sterkt inntrykk da den ble vist på amerikansk fjernsyn.
Den ble vist på kino i mange land utenfor USA, deriblant i Norge.
Dagen etter er hovedsakelig en beretning om hva som skjer i den amerikanske småbyen Lawrence like før, under og etter et større atomangrep på USA. Handlingen er lagt til midten av 1980-tallet med den kalde krigen som bakteppe.
En spent situasjon fører til at lederskapet i Sovjetunionen innfører en blokade mot Vest-Berlin. Samtidig med disse dramatiske verdensbegivenhetene forbereder en familie i den amerikansk byen Lawrence seg på sin eldste datters bryllup, mens kirurgen dr. Russel Oakes er opptatt med sine oppgaver som sjefskirurg ved byens sykehus. Disse folkene fortsetter med sine daglige aktiviteter, men dras samtidig nærmere og nærmere muligheten for atomkrig. I Europa blir konflikten stadig mer betent og i løpet av kort tid utløses en krig mellom NATO og Warszawapaktlandene. Krigen starter med konvensjonelle våpen, deretter med taktiske atomvåpen.
Folk i Lawrence følger den dramatiske utviklingen via sendinger på TV og radio. I løpet av de neste timene innser de at faren for et angrep med atomvåpen er overhengende, og flere i Lawrence begynner å barrikadere seg i sine kjellere. Mange blir imidlertid tatt på senga da atomraketter skytes ut fra rakettsiloer i Kansas med mål i Sovjetunionen – vel vitende om at et motangrep vil komme i løpet av noen timer. Motangrepet kommer i form av 300 interkontinentale ballistiske missiler med atomvåpen. Et samfunn totalt ødelagt og forurenset av radioaktivitet er hva de overlevende må forholde seg til når de kryper frem fra sine ruiner og kjellere. Det lille lokalsamfunnet går i oppløsning. Folk virrer hit og dit og vet ikke hvor de skal gjøre av seg eller sine. Doktor Russell Oakes blir fanget på motorveien under det første angrepet. Han er uskadd og begir seg til byen Lawrence hvor han ender opp med å behandle sårede på et lite universitetssykehus som fremdeles er intakt.
Dagen etter ble sett av over 100 millioner i USA, noe som på den tiden utgjorde nesten 2/3 av det totale seertallet. Den er (per 2023) den mest sette TV-filmen i USA.
Produksjonskostnadene var på 7 millioner dollar (ca 50 millioner kroner).
Filmen ble til etter en ide av tv-direktør Brandon Stoddard. Han fikk ideen om å lage en film om konsekvensene av et atomangrep etter å ha sett filmen Kinasyndromet i 1979. Han gav oppdraget med å skrive manus til Edward Hume i 1981.
Flere av de scenene som skildrer driften ved amerikanske militære atombaser er henter fra dokumentarfilmen First Strike fra 1979. Det er også brukt enkelte scener fra de dramatiserte filmene Two-Minute Warning (1976), Meteor (1979) og USS Nimitz forsvunnet i Stillehavet (1980).
Filmen kom på en tid da den kalde krigen var på sitt kaldeste og frykten for atomkrig var økende. Samme år kom den amerikanske dramafilmen Testamentet og året etter produserte BBC tv-filmen Threads, som skildrer et atomangrep i Storbritannia.
Hundrevis av krisesentere, psykologer, lærere og hjelpegrupper sto klar til å behandle krigsangst, redsel og apatisk atomfrykt i forbindelse med visningen av filmen på amerikansk TV. Psykologer og skolemyndigheter over hele USA gikk i dagene før visningen ut med kraftige advarsler mot at barn skulle se filmen.
Janet Michaud i den amerikanske kampanjen mot atomvåpen, en del av den såkalte «frys-bevegelsen», hevdet at TV-selskapet ABCs atomkrigsfilm var en «reklameinnsats til 50 millioner kroner for vår sak». Moral Majoritys konservative leder, pastor Jerry Falwell, fordømte filmen som «politisk propaganda for nedrustning». Han truet samtidig med å saksøke ABC for eventuelle emosjonelle skader seerne fikk av å se filmen.
Det er antatt at filmen bidro til at både den amerikanske befolkningen og de politiske lederne inntok en mer kritisk holdning til atomvåpen og det rådende rustningskappløpet. Filmen skal ha gjort et sterkt inntrykk på sittende president Ronald Reagan.
Den ble vist på sovjetisk tv i 1987, samme år som INF-avtalen ble undertegnet.
Dagen etter har fått en oppslutning på over 80 % på filmnettstedet Rotten Tomatoes.
VGs anmelder gav den terningkast seks, mens Dagbladet og Aftenposten gav den fire.
Filmen ble nominert til tolv Emmy-priser og vant to (i klassene lydklipp og visuelle effekter). Edward Hume mottok Writers Guild of America Award for beste originale drama antologi i 1985.
|
|