Thomas Harlan

Thomas Harlan
Harlan i Berchtesgaden, 2007
foto: Oliver Mark, 2007
Født19. feb. 1929Rediger på Wikidata
Berlin
Død16. okt. 2010Rediger på Wikidata (81 år)
Berchtesgaden
BeskjeftigelseFilmregissør, skribent, dramatiker, manusforfatter, regissør
Ektefelle(r)Katrin Seybold (2001–2010; avslutningsårsak: personens død)
Partner(e)Krystyna Żywulska
FarVeit Harlan
MorHilde Körber
SøskenMaria Körber (younger full sister)
Susanne Körber (younger full sister)
Caspar Harlan (yngre halvbror på farsiden)
Kristian Veit Harlan (yngre halvbror på farsiden)
NasjonalitetTyskland
GravlagtBerlin
SpråkTysk
Nettstedhttp://www.thomasharlan.com
IMDbIMDb
Thomas Harlan på Commons

Thomas Christoph Harlan (født 19. februar 1929 i Berlin, død 16. oktober 2010 i Berchtesgaden) var en tysk forfatter og filmskaper.

Han var sønn av nazistenes propaganda­filmskaper Veit Harlan. Thomas Harlan viet livet til å gjøre bot for farens bidrag til naziregimet

Bakgrunn og familie

Hilde Körber var en skuespiller fra Østerrike. Hun var Veit Harlans andre kone og Thomas Harlans mor. Hun var som en mor for Klaus Kinski og de to medvirket i Morituri Kinskis debut som filmskuespiller. Hildegard Knef bodde hos Körber en periode.
Foto: Deutsche Fotothek‎

Han var sønn av nazistenes propaganda­filmskaper Veit Harlan. Som gutt møtte han både Goebbels og Hitler personlig. Thomas Harlan viet livet til å gjøre bot for farens bidrag til naziregimet, han anstrengte seg for å bli farens motsats. Thomas Harlan ble spurt om hvorfor faren ble frikjent ved rettsoppgjøret etter krigen og svarte kontant: «Fordi dommeren også var en morder.»

«Jeg er sønn av mine foreldre. Det er en katastrofe,» uttalte han. Nitten år gammel forlot han Tyskland og oppholdt seg blant annet i Frankrike og Italia. Ifølge ham selv var belastningen med tysk skyld og hykleriet der nazistenes forbrytelser ble fornektet så vanskelig at han ikke bodde i Tyskland før i 2001 da han var gammel og syk.

Søsteren Susanne Körber (hun tok morens etternavn), giftet seg Claude Jacoby og konverterte til jødedommen. Claude Jacobys foreldre ble myrdet under Holocaust. Søsteren Maria Körber giftet seg også med en mann av jødisk herkomst.

Christiane Kubrick (født 1932), enken etter filmskaperen Stanley Kubrick, var hans kusine. Jan Harlan (født 1937), produsenten for en rekke Kubrick-filmer, var hans fetter. Christiane Kubrick og Jan Harlan medvirket i dokumentar om onkelens virksomhet for naziregimet. Stanley Kubrick var selv av jødisk opphav. Kubrick arbeidet lenge med planer om en film om Holocaust. Stanley Kubrick vurderte å lage en film om Nazi-Tyskland fra Veit Harlans perspektiv og de to møttes. Kubrick ga opp prosjektet fordi han ikke fikk til et godt manus.

Virke

Etter å ha forlatt Tyskland til fordel for Frankrike og studier, ble han i Paris venn med Gilles Deleuze og forfatteren Michel Tournier. I Paris delte han leilighet med vennen Klaus Kinski. Sammen med Kinski besøkte han Israel i 1953 med falske tyrkiske pass. Planen var å lage filmen Ich will zu den Juden (filmen ble ikke noe av). Kinski og Harlan skal ha vært de første ikke-jødiske tyskere som besøkte Israel, men med tyrkiske pass. Kinski og Harlan ble i 1950-årene omtalt som "de to gale vidunderbarna" (die verrückten Wunderkinder).

Gransking av nazitiden

Fra 1960 til 1964 arbeidet han i Polen som nazijeger ved å granske arkivene etter utryddelsesleirene Kulmhof, Treblinka, Belzec og Sobibor. Han sammenstilte tusenvis av dokumenter og medvirket slik til Auschwitzprosessen i Frankfurt. Dokumentene Harlan undersøkte medførte etterforskning av rundt 2.000 mulige gjerningspersoner. Fritz Bauer, leder for påtalemakten i Hessen, var en venn og en nær samarbeidspartner. Halvbroren Kristian var kritisk til Thomas' omtale av faren. Kristian Harlan avviste at Jud Süss kunne ha noen særlig betydning slik situasjonen var i 1940. Harlan og hans venn statsadvokat Fritz Bauer brevvekslet hyppig 1960-årene - 130 brev er bevart og arkivert i Fritz Bauer-instituttet i Frankfurt. Thomas Harlan var sønn av propagandafilmskaperen Veit Harlan. Den eldre Bauer var trolig en farsfigur for Thomas Harlan som var i konflikt med faren Veit Harlan.

Ernst Achenbach i 1972

På slutten av 1950-tallet oppdaget Harlan at mange gamle tjenestemenn under nazistene gjenvant respekt og posisjoner i Vest-Tyskland uten at rettsvesenet foretok seg noe. Harlan publiserte en appell til Forbundsdagen der han anklaget flere navngitte ledende nazister, inkludert Franz Six, for alvorlige forbrytelser og krevde at de skulle rettsforfølges.

Franz Six og hans advokat Ernst Achenbach truet med søksmål for ærekrenkelser. Under andre verdenskrig hadde Achenbach ledet den politiske avdelingen ved ambassaden i Paris og der var han involvert blant annet i deportasjoner av jøder fra Frankrike til utryddelsesleirer. Under Nürnbergprosessen var han forsvarer for sine tidligere kollegaer i det tyske utenriksdepartementet. Achenhach var innvalgt i Bundestag for Freie Demokratische Partei i 1957 og motarbeidet der rettsforfølgelse av nazister.

Trusselen fra Six og Achenbach førte til at Harlan ville fremskaffe bevis som kunne holde i retten noe som ledet til systematiske undersøkelser i polske arkiv. Undersøkelsene varte i flere år og Harlan skaffet omfattende materiale som ble brukt til å rettsforfølge flere gamle nazister.

I 1961 ble det i Vest-Tyskland innledet etterforskning av flere forbrytelser i det tyskokkuperte Frankrike, den såkalte Frankreich-Komplex-prosessen. Fritz Bauer og Harlan leverte til denne prosessen anmeldelse av fem mistenkte personer, blant andre Klaus Barbie. Harlan anmeldte senere 96 personer til Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen. Materiale han innsamlet i Polen supplerte han med dokumenter fra arkiver i Frankrike. For Zentrale Stelle i Ludwigsburg var dette svært verdifullt fordi rundt 1960 var lite dokumentert om nazistenes forbrytelser i Frankrike.

Hans Globke anmeldte i 1964 Thomas Harlan for landsforræderi noe som førte til at Harlan på flere år ikke fikk fornyet passet og dermed fikk problemer med å reise inn og ut av Vest-Tyskland. Globke hadde i 1930-årene medvirket til utforming av de antisemittiske Nürnberglovene. Harlan ble ikke dømt for noe i denne forbindelse.

Thomas Harlan ble lenge behandlet som Harlan-familiens sorte får på grunn av sin standhaftige og offentlige graving i farens skyld. De andre familiemedlemmene foretrakk stort sett å holde dette privat. Thomas Harlan arbeidet med et manuskriptet Det fjerde riket (aldri fullført) om det ufullstendige rettsoppgjøret og nazistenes innflytelse i etterkrigstidens Tyskland. Bauer og Thomas Harlan brevvekslet hyppig i 1960-årene - 130 brev er bevart og arkivert i Fritz Bauer-instituttet i Frankfurt.

«Wundkanal» og Alfred Filbert

Alfred Filbert (1905-1990) var en tysk jurist med doktorgrad. Han var SS-offiser og ledet Einsatzkommando 9 (en drapsskvadron).

Tidlig i 1980-årene inviterte han den tidligere SS-offiseren Alfred Filbert til å spille hovedrollen som «Dr. S.» i filmen Wundkanal - Hinrichtung für vier Stimmen (Skuddskade - henrettelse for fire stemmer, 1984). Harlan ble fascinert av Filberts historie og rettssak. Filbert takket ja fordi han var imponert over familienavnet Harlan.

Wundkanal omhandler bortføringen av en industrileder, tydelig inspirert av bortføringen av Hanns Martin Schleyer som også hadde vært SS-mann. Harlan var oppbragt over dødsfallene til Andreas Baader, Jan-Carl Raspe og Gudrun Ensslin. «Wundkanal» (skuddsår eller sårkanal) er den kompliserte banen de dødelige kulene måtte ha gått. I Harlans film knyttes de påståtte drapene på RAF-terroristene sammen med den seiglivede arven etter nazitiden. Filmen ble ingen suksess og innspillingen var trolig bare et påskudd for å lage en happening der han ville utfordre Filberts nazifortid.

Alfred Filbert ledet Einsatzkommando 9 som massakrerte minst 18 000 jødiske sivile på østfronten. Filbert ble stilt for retten i Berlin og dømt til livstid i fengsel for medvirkning til flere tusen mord og slapp ut i 1975 av helsegrunner. Etter krigen hadde Filbert brukt falskt navn «Dr. Selbert» og arbeidet blant annet som banksjef inntil han ble arrestert i 1959.

Filbert hevdet i retten at det var en formildende omstendighet at broren Otto ble internert og døde i Buchenwald som fiende av riket. Filbert forsvarte seg med at han lå under for skam og frykt da han massakrerte jøder på Østfronten, og mente han burde frikjennes. Han skal ha grått under rettssaken og uttrykt anger over ikke å ha nektet å gjennomføre drapene. Han innrømmet å ha vært nazist, men understreket at han var en anstendig mann som hadde gjort sin plikt fordi han var en ivrig patriot.

Den amerikanske filmskaperen Robert Kramer laget Notre Nazi (Vår nazist) som dokumenterte produksjonen av Wundkanal på oppdrag av Harlan. Wundkanal utforsket farens skyld og ansvar med Filbert i farens sted. Han anklager i filmen rettsvesenet for å ha ignorert farens ansvar og filmen fremholder etterkrigstidens rettsvesen i Tyskland som korrupt.

Thomas Harlan fullførte før han døde i 2010 selvbiografien Veit (sammen med Jean-Pierre Stephan og Sieglinde Geisel, Rowohlt-Verlag, Reinbek 2011).

«Ein Mensch, der feststellt, daß er nicht einen Film sondern ein Mordinstrument produziert hat, denke ich, müßte zu dem Schluß kommen, daß er seiner Mittel nicht Herr ist, und darauf verzichten, Filme zu machen. (Et menneske som innser at han ikke har laget en film men et mordvåpen, må innse at han ikke er herre over sine evner og må avstå fra å lage mer film.)»

Thomas Harlan

Referanser

  1. 1 2 Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 filmportal.de, Filmportal-ID 2981cded045e4c168b6c69d530f4259a, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Discogs, Discogs artist-ID 66315, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 Autorités BnF, BNF-ID 13599598d, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. 1 2 3 4 Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, GND-ID 116476389, Wikidata Q36578, https://gnd.network/
  8. ↑ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 13599598d, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/
  9. ↑ Winkler, Willi (18. oktober 2010). «Was niemand wissen wollte». Süddeutsche.de (på tysk). Besøkt 22. mars 2020. «Zum Tod von Thomas Harlan. Was niemand wissen wollte. Thomas Harlan quälte sich als Sohn des Regisseurs von "Jud Süß" sein Leben lang, um der Wahrheit der NS-Zeit auf die Spur zu kommen - und drehte selbst einen der grausamsten Filme aller Zeiten.»
  10. ↑ «Thomas Harlan | filmportal.de». www.filmportal.de. Besøkt 22. mars 2020.
  11. ↑ Shandley, R. (2010). Rubble films: German cinema in shadow of 3rd reich. Temple University Press.
  12. ↑ Noack (2016) s. 259.
  13. ↑ Noack, Frank (29. august 2007). «Von Beruf Sohn: Ein Film über Thomas Harlan». DIE WELT. Besøkt 22. mars 2020. «Mit allen Mitteln hat er versucht, das Gegenteil des erst berühmten, dann berüchtigten "Jud Süß"-Regisseurs zu werden. Und doch überwiegen die Ähnlichkeiten zwischen Vater und Sohn.»
  14. ↑ «Harlan – In the Shadow of 'Jew Süss': movie review». Christian Science Monitor. 12. mars 2010. ISSN 0882-7729. Besøkt 22. mars 2020. «His other siblings – the actress Maria Körber; the architect Kristian Harlan; and Caspar Harlan, a filmmaker and environmental activist – are more lenient toward their father’s legacy. Maria wishes her father had apologized; Kristian, the least remorseful, at one time responded to the taunts of his classmates by renaming himself “Veit.” (Neither sibling apparently speaks to Thomas.) Casper seems the closest in spirit, though not in temperament, to Thomas.»
  15. ↑ Bárd, Károly (2020). «‘Do not judge others, and you will not be judged’ – Fritz Bauer on the potential and responsibilities of human justice». New Journal of European Criminal Law. 3 (på engelsk). 11: 267–281. ISSN 2032-2844. doi:10.1177/2032284420923409. Besøkt 17. desember 2022. «Because the judges, too, was a murderer.»
  16. 1 2 3 4 5 David Bathrick (2016). Felix Moeller's Harlan - Im Schatten von Jud Süss as Family Drama. I: Persistent Legacy: The Holocaust and German Studies, redigert av Erin McGlothlin og Jennifer M. Kapczynski. Boydell & Brewer, Camden House, s. 214-226. https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt1kzcc33
  17. ↑ Noack (2014) s. 371 og 412.
  18. ↑ Rohter, Larry (1. mars 2010). «Nazi Film Still Pains Relatives». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. mars 2020. «Veit Harlan, left, directing Werner Krauss playing a rabbi in the 1940 film “Jew Süss.”»
  19. ↑ «Opfergang and Veit Harlan’s sexual subversions | Bradlands | Sight & Sound». British Film Institute (på engelsk). 19. desember 2016. Besøkt 20. mars 2020. «What makes this more than just a random reference is the fact that Kubrick was married to Harlan’s niece, Christiane Harlan, and once considered directing a film about the making of Jew Suss. (Christiane relates a story about an awkward meeting between Kubrick and her uncle in Felix Moeller’s documentary Harlan: Im Schatten von Jud Süß.)»
  20. ↑ «HARLAN IM SCHATTEN VON JUD SÜSS (2009)». BFI (på engelsk). Besøkt 20. mars 2020.
  21. ↑ Cocks, Geoffrey (2004). The Wolf at the Door: Stanley Kubrick, History, & the Holocaust. New York: Peter Lang.
  22. ↑ Krämer, Peter (28. juni 2017). «Stanley Kubrick: Known and Unknown». Historical Journal of Film, Radio and Television.
  23. ↑ Malley, JP O’. «Scholar reveals morbid roots of lost Stanley Kubrick script». www.timesofisrael.com (på engelsk). Besøkt 20. mars 2020.
  24. ↑ Noack (2016)
  25. ↑ Online, FOCUS. «Der Wahnsinnliche». FOCUS Online (på tysk). Arkivert fra originalen 23. mars 2020. Besøkt 23. mars 2020.
  26. ↑ Kaufhold, Roland (4. januar 2016). «Geschichte einer Freundschaft». Jüdische Allgemeine (på tysk). Besøkt 22. mars 2020.
  27. ↑ «Thomas Harlan, der Sohn». www.tagesspiegel.de (på tysk). 19. oktober 2010. Besøkt 22. mars 2020. «Harlan hat immer voller Zärtlichkeit über seinen Vater gesprochen. Doch das Weitermachen, die Fortsetzung der Karriere, konnte er ihm nicht verzeihen. Ihm und den Westdeutschen. Der Sohn zog nach Frankreich, studierte Philosophie an der Sorbonne, verkehrte mit Michel Tournier und Gilles Deleuze, auch mit Klaus Kinski, reiste mit gefälschten Papieren nach Israel.»
  28. ↑ David, C. (2018). Kinski: die Biographie. Aufbau Digital.
  29. ↑ «KINSKI UND THOMAS HARLAN». www.klaus-kinski.de. Besøkt 23. mars 2020.
  30. ↑ «Klaus Kinski - DER SPIEGEL 21/1959». www.spiegel.de. 20. mai 1959. Besøkt 23. mars 2020. «Die Pfändung hatte Thomas Harlan (l.), 30, Sohn des Regisseurs Veit Harlan und Leiter des Berliner "Jungen Ensembles", Kinskis ehemaliger Spezi (man nannte beide "Die verrückten Wunderkinder"), erwirkt: Kinski war von Harlan für ein fünfmaliges Auftreten in der Berliner Kongreßhalle bezahlt worden, hat sich aber nur zweimal dort produziert.»
  31. 1 2 McGlothlin, E. H., & Kapczynski, J. M. (Eds.). (2016). Persistent Legacy: The Holocaust and German Studies (Vol. 3). Boydell & Brewer, s.222-223.
  32. ↑ Makowski, Elisa (31. desember 2015). «Ungleiche Freunde: Der NS-Star, sein Sohn und die Liebe des NS-Jägers». DIE WELT. Besøkt 22. mars 2020. «Zwischen dem ersten Brief von April 1962 und dem letzten vom Mai 1968, knapp zwei Monate vor Bauers Tod, sind 131 überliefert; zeitweilig gehen wöchentlich Briefe bei Harlan ein.»
  33. ↑ «"Von Gott und der Welt verlassen" : Fritz Bauers Briefe an Thomas Harlan / Werner Renz (Hg.) ; mit Einführungen und Anmerkungen von Werner Renz und Jean-Pierre Stephan. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 30. november 2022.
  34. ↑ deutschlandfunk.de (18.09.2015). «Der Generalstaatsanwalt und der Schriftsteller - Erkenntnisse aus der Korrespondenz zwischen Fritz Bauer und Thomas Harlan». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 30. november 2022. «In Harlan sieht Bauer einen Verbündeten, einen Vertreter der jungen Generation, die das Schweigen der Väter und das grassierende Beschweigen der NS-Vergangenheit brechen will.»
  35. ↑ «Briefe: Was Fritz Bauer und Thomas Harlan verband - Bilder & Fotos - WELT». DIE WELT (på tysk). Besøkt 30. november 2022.
  36. ↑ Noack, F. (2016). Veit Harlan: The Life and Work of a Nazi Filmmaker. University Press of Kentucky.
  37. 1 2 3 4 Brunner, Bernhard (2007). «THE “COMPREHENSIVE INVESTIGATIVE PROCEEDINGS—FRANCE” West German Judicial Inquiries into Nazi Crimes». Coping With the Nazi Past: West German Debates on Nazism and Generational Conflict, 1955-1975 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-84545-505-7.
  38. ↑ Sundermeier, Jörg (17. mars 2011). «Aus der Literataz: Thomas Harlans "Veit": Bis zum Ende unerlöst». Die Tageszeitung: taz (på tysk). ISSN 0931-9085. Besøkt 23. mars 2020. «Doch während Italiener, Israelis, Polen und andere Thomas Harlan als Antifaschisten schätzten, wurde er in Deutschland gehasst. Der Staatssekretär im Adenauer'schen Kanzleramt, Hans Globke, Mitautor des Kommentars zu den Nürnberger Gesetzen von 1935, den sogenannten Rassegesetzen, stellt gegen Thomas Harlan Strafanzeige wegen Landesverrats. Daraufhin wird diesem der Reisepass nicht mehr verlängert.»
  39. 1 2 3 4 5 6 Prager, Brad (9. august 2019). «Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–22. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637496. Besøkt 20. mars 2020. «Veit Harlan had been twice tried and acquitted in Germany for having made Jud Süss, first for aiding the Nazis and then again, a year later, for crimes against humanity. Jud Süss had clearly left a singular impression; not even Leni Riefenstahl had been put on trial for filmmaking.»
  40. ↑ Makowski, Elisa (31. desember 2015). «Ungleiche Freunde: Der NS-Star, sein Sohn und die Liebe des NS-Jägers». DIE WELT. Besøkt 22. mars 2020. «Zwischen dem ersten Brief von April 1962 und dem letzten vom Mai 1968, knapp zwei Monate vor Bauers Tod, sind 131 überliefert; zeitweilig gehen wöchentlich Briefe bei Harlan ein.»
  41. ↑ «Making ss killer life colonel alfred filbert 19051990 | Twentieth century European history». Cambridge University Press (på engelsk). Besøkt 20. mars 2020. «In this pioneering biography of a frontline Holocaust perpetrator, Alex J. Kay uncovers the life of SS Lieutenant Colonel Alfred Filbert, responsible as the first head of SS-Einsatzkommando 9, a mobile killing squad, for the murder of more than 18,000 Soviet Jews - men, women and children - on the Eastern Front. He reveals how Filbert, following the political imprisonment of his older brother, set out to prove his own ideological allegiance by displaying particular radicalism in implementing the orders issued by Hitler, Himmler and Heydrich. He also examines Filbert's post-war experiences, first in hiding and then being captured, tried and sentenced to life imprisonment. Released early, Filbert went on to feature in a controversial film in the lead role of an SS mass murderer. The book provides compelling new insights into the mindset and motivations of the men, like Filbert, who rose through the ranks of the Nazi regime.»[død lenke]
  42. ↑ Beorn, Waitman Wade (14. november 2017). «The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990». German History. 4 (på engelsk). 35: 666–668. ISSN 0266-3554. doi:10.1093/gerhis/ghx030. Besøkt 20. mars 2020. «In The Making of an SS Killer, Alex Kay delves deeply into the life of Alfred Filbert, commander of Einsatzkommando 9 and responsible for the murder of over 18,000 Jews in the occupied Soviet Union. Kay rightfully points out that there have been quite a few prosopographies of this group of perpetrators (such as Michael Wildt’s seminal work A Uncompromising Generation). Yet there are few, if any, detailed studies of the individual men tasked with carrying out the mass murder of Jews in Eastern Europe which has come to be known as the Holocaust by Bullets. Kay astutely notes that, in the case of Filbert, his ‘anonymity…should not be understood as a synonym for unimportance’»
  43. ↑ «Veit und Thomas Harlan: Das Trauma-Team». www.tagesspiegel.de (på tysk). Besøkt 21. mars 2020.

Litteratur

Eksterne lenker