
Tomt, «husgrunn», er betegnelsen på et landområde, en parsell, som skal bebygges eller er eller har vært bebygget. Det kan også være et grunnstykke som skal brukes til lagring – lagertomt. Betegnelsen brukes i juridiske sammenhenger, særlig innen plan- og bygningslovgivning, og i eiendomsmarked. En tomt kan utgjøre hele eller deler av en grunneiendom. Tomter registreres i matrikkelen, som er Norges offisielle register over fast eiendom. I dagligtale brukes betegnelsen ofte for å omtale også andre former for landeiendom, arealer avsatt til eksempelvis landbruk eller friluftsliv.
Ordet er beslektet med tuft og tofte, av norrønt tupt, topt og tomt, og finnes i stedsnavn over hele Norden. Betydningen «husgrunn» kan i det minste spores tilbake til Danelagen. Begrepet kan være forbundet med tomtegubbe, og dermed kanskje uttrykk for stedets ånd, genius loci.
Begrepet tomt er ikke et selvstendig oppslagsord i juridiske leksika, men brukes i norske rettsregler flere steder. Det gjelder blant annet i tomtefeste-lovgivning, plan- og bygningslov, odelslov og andre regelverk for ekspropriasjon, leie, prissetting og salg. Innholdet av ordet kan variere mellom de ulike rettsområder. Byggeteknisk forskrift (TEK17) har for eksempel denne definisjonen «Med tomt menes i dette kapittelet det arealet som er avsatt til område for bebyggelse og anlegg i kommuneplanens arealdel eller i reguleringsplanen». Definisjonen gjelder altså uttrykkelig for det aktuelle kapitlet i forskriften. Definisjonen får ikke direkte anvendelse i andre regelsett. Man må i hvert enkelt tilfelle tolke den aktuelle lov- eller forskriftsbestemmelse, for å finne frem til hva ordet tomt innebærer.
Plan- og bygningsloven regulerer arealplanlegging for store og små eiendommer, herunder tomter og hvordan tomtene kan bebygges. Matrikkelloven regulerer eiendommers oppdeling, herunder opprettelsen og registreringen av eiendommene (tomtene) i matrikkelen. Tomtefesteloven regulerer feste (leie) av grunn til hus som festeren (leier) har eller får på tomta.