Trango-massivet er en påfallende gruppe fjell beliggende ved Baltoro-breen i fjellkjeden Karakorum nordøst i Pakistan. Massivet er omringet av flere av verdens høyeste fjell, som K2, Masherbrum og Gasherbrum-gruppen.
Trango-massivet består av fire topper, atskilt av skarpe egger og bratte stup. De mest karakteristiske av disse er Trango Tower (også kalt «Nameless Tower»), en monumental, frittstående monolitt, og den høyeste toppen, Great Trango Tower (6286 moh.), hvis østvegg regnes som verdens høyeste vertikale stup.
Klatrehistorikk
Trango-massivet byr på noe av den vanskeligste fjellklatringen i noen av verdens største fjellvegger. Great Trango ble første gang besteget fra vestsiden i 1977 av en amerikansk ekspedisjon. En norsk ekspedisjon gikk østveggen i 1984.
I 1992 ble en ny rute gått i denne majestetiske veggen. «Grand Voyage» ble etablert av den amerikanske klatreren John Middendorf og sveitsiske Xaver Bongard. Denne ruta er av tilsvarende vanskelighetsgrad som «Norskeruta», og dette er fremdeles de to eneste rutene opp østveggen. Flere ruter er siden etablert opp Great Trangos sør- og vestvegger, samtlige av svært høy vanskelighetsgrad.
En norsk ekspedisjon ledet av Robert Caspersen (med Per Ludvig Skjerven, Gunnar Karlsen og Einar Wold) klatret en ny, vanskelig rute i den bratte nordveggen på Trango Pulpit (6050 moh.) i 1999. Dette regnes også som en av norsk klatrehistories største bragder.
I løpet av mai og juni 2008 ble Norskeruta fra '84 repetert for første gang helt til topps av et nytt norsk taulag opp veggen. Den 2. juni sto Rolf Bae, Bjarte Bø, Sigurd Felde og Stein-Ivar Gravdal på toppen av Great Trango, etter 27 dager i veggen.
Den norske ekspedisjonen i 1984
Østveggen på Great Trango ble første gang klatret av nordmennene Hans Christian Doseth og Finn Dæhli i august 1984. Med på denne ekspedisjonen var også Dag Kolsrud (født 1959) og Stein P. Aasheim, som på grunn av matmangel returnerte ned veggen noen hundre meter under toppen. Doseth og Dæhli fortsatte til topps, og fullførte det som har blitt stående som en av Himalaya-klatringens største bedrifter. De to ble sist på toppen og omkom trolig under rappellene ned den enorme veggen. De to klatrerne kan ha blitt tatt av ras eller de falt idet et rapellanker sviktet.
Tidemands tobakk var sponsor for ekspedisjonen. De hadde 30 pakistanske bærere innover i fjellområdet og møtte der blant andre Reinhold Messner. Det viste seg at de hadde gått feil og Messner pekte ut riktig retning. Ragnhild Amundsen, gift med Doseth, var med på turen til Pakistan. Amundsen, Iver Gjelstenli og Håvard Nesheim skulle gå en noe enklere rute til toppen. Gjelstenli fikk alvorlig høydesyke og Amundsen berget seg såvidt etter å ha blitt tatt av en flomelv, de ble hentet med helikopter.
Climbing Magazine har rangert den norske ekspedisjonen som en de 10 største klatreprestasjonene. Klatremetoden de hadde lært i Trollveggen med blant annet hengende telthyller brukte de på denne ekspedisjonen. I Trango brukte de også teknisk klatring der utstyret brukes til å ta seg opp og ikke bare til sikring mot fall.
I 2025 kom en dokumentarfilm om ekspedisjonen av Christopher Carvasal. Filmen følger også en norsk ekspedisjon i 1999 med Robert Caspersen, Gunnar Karlsen, Per L. Skjerven og Einar Wold som forsøkte å klatre nordveggen på Trango Pulpit (6050 moh.). Aasheims opptak fra 1984 med 16 millimeter film donerte han til tindemuseet på Åndalsnes.
