Union Army

Union Army bestod av den vervede regulære amerikanske hæren, United States Army (USA), med 16 000 soldater ved utbruddet av den amerikanske borgerkrigen i 1861. Under borgerkrigen 1861-65 utgjorde den nordstatshærens styrker som kjempet mot sørstatenes hær, og vokste til 42 000 soldater, deriblant rundt 6 000 norske innvandrere; rundt 1 100 av disse falt. Imidlertid besto hoveddelen av Union Army av Volunteer Army of the United States (USV) av over en million frivillige og vernepliktige, organisert av delstatene og stilt til unionens disposisjon.

Kamporganisasjon

Regiment

Når det gjelder infanteriet og kavaleriet, var organisasjonen basert på regimentet. Et infanteriregiment besto av 10 kompanier og hadde ingen bataljonsorganisasjon. Et kavaleriregiment hadde 12 kompanier og var delt inn i seks eskadroner. Krigstapene gjorde at størrelsen på infanteriregimentene avtok frem til 1863, deretter økte den ved å konsolidere eksisterende enheter og sette opp nye; I 1861 var et infanteriregiment i gjennomsnitt på 700 soldater, i 1862 på 500 soldater, i 1863 på 320 soldater, i 1864 på 400 soldater og i 1865 på 500 soldater. Et kavaleriregiment var i gjennomsnitt på 360 ryttere i 1863 og på 250 ryttere i 1864.

Brigade, divisjon, korps

To til seks regimenter dannet en brigade kommandert av en oberst eller brigadegeneral. Fire brigader dannet en divisjon under en generalmajor. To til fire divisjoner dannet et armékorps kommandert av en generalmajor. Flere armékorps dannet en feltarmé som også var under kommando av en generalmajor. Da Ulysses S. Grant ble sjef for hæren i 1864, ble han utnevnt til generalløytnant, den første i aktiv tjeneste siden George Washington. Tre artilleribatterier dannet en brigade. Det tunge artilleriet var organisert i regimenter på 12 kompanier eller i selvstendige kompanier. Feltarméene besto typisk av 80% infanteri, 14% kavaleri og 6% artilleri.

Feltarmé

En feltarmé var den kampstyrken som vanligvis, men ikke alltid, var tilknyttet et distrikt eller departement (se nedenfor), men som kunne operere over videre områder. Noen av de mest prominente arméene var:

Army of the Cumberland, arméen opererte hovedsakelig i Tennessee, og senere Georgia, under kommando av William S. Rosecrans og George Henry Thomas.
Army of Georgia opererte under March to the Sea and the Carolinas under kommando av Henry W. Slocum.
Army of the Gulf opererte i regionen som grenset til Mexicogolfen under kommando av Benjamin Butler, Nathaniel P. Banks og Edward Canby.
Army of the James opererte på Virginiahalvøya, 1864–65, under kommando av Benjamin Butler and Edward Ord.
Army of the Mississippi, en kortlivet armé som opererte på elven Mississippi, i to inkarnasjoner — under kommando av John Pope og William S. Rosecrans i 1862; under kommando av John A. McClernand i 1863.
Army of the Ohio, arméen opererte hovedsakelig i Kentucky samt senere i Tennessee og Georgia under kommando av Don Carlos Buell, Ambrose E. Burnside, John G. Foster og John M. Schofield.
Army of the Potomac, hovedarméen i den østlige krigsskueplassen under kommando av George B. McClellan, Ambrose E. Burnside, Joseph Hooker og George G. Meade.
Army of the Shenandoah opererte i Shenandoah Valley, under kommando av David Hunter, Philip Sheridan og Horatio G. Wright.
Army of the Tennessee, den mest kjente arméen i den vestlige krigsskueplassen, opererte i Kentucky, Tennessee, Mississippi, Georgia og Carolinaene; under kommando av Ulysses S. Grant, William T. Sherman, James B. McPherson og Oliver O. Howard.
Army of Virginia, satt opp under John Pope for Nord-Virginia-felttoget.

Hver av disse arméene var normalt ledet av en generalmajor. Typisk hadde lederen av et departement eller distrikt også en feltkommando over arméen med samme navn, men noen variasjoner forekom når dette ikke stemte, spesielt når en armé krysset geografiske grenser.

Krigsskueplasser

Operasjoner under borgerkrigen var klart inndelt innenfor brede geografiske regioner kjent som krigsskueplasser. For oversikt over generelle hæroperasjoner og strategier, se artikler om hovedkrigsskueplassene, inkludert den vestlige og den østlige krigsskueplassen.

Krigsfangenskap

Både nord- og sørstater forventet at borgerkrigen ville føre til rask seier, så de la i liten grad til rette for mottak av krigsfanger. Rundt 30 000 nordstatssoldater omkom i sørstatenes leire; men dødeligheten for sørstatssoldater i fangenskap hos nordstatene, var nesten like høy. Forskere fra National Bureau of Economic Research, stiftet i 1920, oppdaget at sønner av soldater i nordstatshæren som hadde overlevd grufulle opphold som krigsfanger i sørstatenes beryktede fangeleire (jfr Andersonville i Georgia), hadde større risiko for å dø i ung alder enn sønner av soldater som ikke hadde vært krigsfanger - selv om sønnene var født etter borgerkrigen, så de hadde ikke selv gjort disse grusomme erfaringene.

Administrativ organisasjon

Krigsdepartementet

Krigsdepartementet sto under ledelse av krigsministeren.

Krigsminister

Simon Cameron 5. mars 1861
Edwin McMasters Stanton 20. januar 1862

Statssekretær

Thomas Alexander Scott 10. mars 1861
Peter H. Watson 24. januar 1862
John Tucker 29. januar 1862
Christopher Parsons Wolcott 11. juni 1862 – 4. april 1863
Charles Anderson Dana 28. januar 1864

Krigsdepartementet inneholdt åtte byråer ledet av yrkesoffiserer, hvorav noe hadde tjenestegjort siden 1812-krigen. Disse var generaladjutantens kontor, generalkrigskassererens kontor, generalfeltlegens kontor, generalproviantkommissærens kontor, generalintendantens kontor, ingeniørbyrået, topografiske ingeniørbyrået og tøymesterens kontor. Det topografiske ingeniørbyrå ble i 1863 slått sammen med ingeniørbyrået. Under krigen ble det lagt til seks byråer: Generalauditørens kontor (1862), kavaleribyrået (1863), generalprofossens byrå (1863), signalsjefens kontor (1863), generalinspektørens kontor (1863) og byrået for flyktninger, frigjorte slaver og forlatte jordbruksland (1865). I tillegg tilkom fire andre byråer med tilnærmet samme status som krigsdepartementets byråer: Kontorene til generalkommissæren for krigsfanger (1861), generalkommissæren til utveksling av krigsfanger, direktøren og daglige lederen for de militære jernbanerne (1862) samt militærtelegrafvesenet (1861). Krigsdepartementes telegrafkontor var i praksis en avdeling av krigsministerens kontor.

Hærens hovedkvarter

Hærens hovedkvarter besto av sjefen for hæren og hans stab. I begynnelsen av krigen lå det i New York, men så snart krigen brøt ut, ble det flyttet til Washington D.C.. Da Grant ble sjef for hæren i 1864, lå det dlevis i Washington og hos Grant i felten.

Sjefer for hæren

Karakterisert generalløjtnant Winfield Scott 5. juli 1841
Generalmajor George B. McClellan 1. nov. 1861
Generalmajor Henry W. Halleck 23. juli 1862
Generalløjtnant Ulysses S. Grant 12. mars 1864

Stabssjef

Generalmajor Henry W. Halleck 12. mars 1864

Territoriell, militæradministrativ oppdeling

Union Army bestod av en rekke militæradministrative enheter som i hovedsak var organisert geografisk.

Militær divisjon: En samling av departementer som rapporterte til en befelshaver (for eksempel Military Division of the Mississippi, Middle Military Division, Military Division of the James. Militære divisjoner var tilsvarende den moderne termen, region.

Departement: En organisasjon som dekket en definert region, inkludert ansvar for føderale installasjoner i området, og for feltarméene innenfor sine grenser. Det som er navngitt etter statsnavn, gjelder normalt okkuperte sørstater. Det var mer vanlig å navngi departementer etter elver (slik som Department of the Tennessee, Department of the Cumberland eller regioner Department of the Pacific, Department of New England, Department of the East, Department of the West, Middle Department).

Distrikter: En underenhet kunne være District of Cairo, District of East Tennessee. Det fantes også underdistrikter for mindre regioner.

Personale

Uhion Army i antall 1861-1865
Faktor	Antall
Totalt antall personer som tjenestegjorde	2 213 000
Personell i juli 1861	219 000
Personell i janur 1861	962 000
Største antall personell 1864-65	1 045 000
Antal fallne	67 000
Antall som døde av sårene sine	43 000
Såret (ikke-dødelig)	275 000
Krigsfanger	211 000
Hvorav døde i fangeleirer	30 000
Døde av sykdommer	224 000
Desertører	199 000
Hjemmeforlovete	426 000
Kilde:

Da krigen begynte, besto den regulære amerikanske hæren, United States Army (USA), av 16.000 vervete soldater som hovedsakelig var forlagda i grensestripen. Presidentens oppfordring den 15. april 1861 om 75 000 frivillige for å tjene i 3 måneder i Volunteer Army of the United States (USV) ble positivt mottatt. I henhold til loven av 22. juli 1861 ble statene bedt om å stille 500 000 soldater til tjeneste i høyst tre år. Ved lov av 29. juli 1861 ble den regulære hæren økt med 25 000 soldater. Rekrutteringen av disse mislyktes imidlertid da rekruttene foretrakk å tjene i den frivillige hæren USV. Da krigen tok slutt, manglet det derfor 158 kompanier i den regulære hæren. Summen av alle rekrutteringskvoter pålagt statene etter alle oppfordringer fra presidenten fra 15. april 1861 til 14. april 1865 da all innkallelse og rekruttering opphørte, var 2 759 049 rekrutter, ikke medregnet de beredskapsmenn som sommeren 1863 var innkalt av statene New York, New Jersey og Pennsylvania under general Lees invasjon sommeren 1863, eller de innkalte i delstatene Ohio, Indiana og Illinois etter det sørlige kavaleriangrepet på samme tidspunkt. I alt var det rundt 120 000 soldater som tjente i to til tre uker.

De fleste soldatene i Union Army var dermed frivillige. I mars 1863 ble verneplikt innført med rett til frikjøp og anvendelse av substitutter. Denne loven førte til alvorlige opptøyer i byen New York med drap på afroamerikanere. Opptøyene kunne ikke stanses før hæren rykket ut og drepte eller såret over tusen sivile. Ulovlig fravær var et stort problem i Union Army, men ikke så stort som i sørstatshæren. Rundt 75 000 desertører ble arrestert og returnert til tjeneste. Fra den lille regulære hæren deserterte omtrent en fjerdedel av alle soldater, mens 6 % deserterte fra de frivillige troppene.

Militære grader og distinksjoner

Offiserer

Lieutenant General Generalløytnant	Major General Generalmajor	Brigadier General Brigadegeneral	Colonel Oberst	Lieutenant Colonel Oberstløytnant	Major Major	Captain Kaptein	First Lieutenant Løytnant	Second Lieutenant Fenrik

Kilde:

Underoffiserer

Sergeant Major Fanejunker infanteriet	Quartermaster Sergeant Intendantursersjant artilleriet	Ordnance Sergeant Ammunisjonssersjant artilleriet	First Sergeant Kommandersersjant infanteriet	Company Quartermaster Sergeant Furer kavalleriet	Sergeant Sersjant artilleriet	Corporal Korporal kavalleriet

Kilde:

Referanser

Noter

↑ Hans Olav Løkken: «1 865 trøndere i borgerkrigen i Amerika», historier.no
↑ Boatner 1988, s. 858
1 2 Boatner 1988, s. 610-613, 584
1 2 Stevenson 1990, s. 10-13
1 2 Katcher 1992, s. 142, 160-165
↑ «Andersonville», nps.gov
↑ Hjemmeside for National Bureau of Economic Research
↑ Olga Khazan: Nedarvet trauma som avgjørende for helsen, theatlantic.com
1 2 Munden & Beers 1986, s. 243.
1 2 Munden & Beers 1986, s. 246.
↑ Munden & Beers 1986, s. 394-395.
1 2 Munden & Beers 1986, s. 395.
↑ Price 1961, s. 17.
↑ Munden & Beers 1986, s. 243.
↑ Boatner 1988, s. 245-246, 858.
↑ Katcher 1992, s. 139.
↑ Katcher 1992, s. 141.

Kilder

Boatner, Mark M. III (1988). The Civil War Dictionary. New York: McKay.
Katcher, Philip (1992). The Civil War Source Book. New York: Facts on File.
Munden, Kenneth W. & Beers, Henry Putney (1986). The Union. National Archives and Records Administration Office.
Price, William H. (1961). Civil War Handbook. Fairfax: L.B. Prince & Co.
Stevenson, Paul (1990). The American Civil War. New York: Sterling Publishing Company.

[1] Hans Olav Løkken: «1 865 trøndere i borgerkrigen i Amerika», historier.no

[2] Boatner 1988, s. 858

[Boatner-3] 1 2 Boatner 1988, s. 610-613, 584

[Stevenson-4] 1 2 Stevenson 1990, s. 10-13

[Katcher-5] 1 2 Katcher 1992, s. 142, 160-165

[6] «Andersonville», nps.gov

[7] Hjemmeside for National Bureau of Economic Research

[8] Olga Khazan: Nedarvet trauma som avgjørende for helsen, theatlantic.com

[Munden243-9] 1 2 Munden & Beers 1986, s. 243.

[Munden246-10] 1 2 Munden & Beers 1986, s. 246.

[11] Munden & Beers 1986, s. 394-395.

[Munden295-12] 1 2 Munden & Beers 1986, s. 395.

[13] Price 1961, s. 17.

[14] Munden & Beers 1986, s. 243.

[15] Boatner 1988, s. 245-246, 858.

[16] Katcher 1992, s. 139.

[17] Katcher 1992, s. 141.