Urgrav

Urgrav ved Kramvik i Vardø.

Urgraver er en førkristen samisk gravskikk. Gravene ble plassert i terrenget, gjerne i storsteinet ur der liket ble plassert innunder steinblokkene. De kan også ligge under bergoverheng. Liket kan ligge i enkle bordkister eller det kan være svøpt i never. Enkelte ganger kan den døde ligge i pulk.

Urgravene går tilbake til rundt 900 år før Kristus, og skikken holdt seg enkelte steder til opp på 1700-tallet. Det største kjente konsentrasjonen av urgraver finnes ved Mortensnes i Varanger.

Beskrivelse

I 1830-årene oppstår interessen for de såkalte urgravene, en type samiske graver i steinur, under berg og store steiner. Disse var i lang tid den viktigste kilden til kunnskap om samenes fortid. Disse gravene oppstod i jern- og middelalder innenfor en stor del av området med samisk tilstedeværelse.

Arkeolog Audhild Schanche (1951–) har undersøkt urgravene som består av oppmurte stein uten jord eller andre løsmasser. Likene er svøpt i never og ligger i et luftig rom. Et spesielt trekk er at bein fra fugl og fisk gjerne ble lagt med. En finner disse gravene i Nord-Norge, Trøndelag og Norrland. Det finnes sannsynligvis mange også i Lappland i Finland, men disse har ikke blitt kartlagt. Gravskikken ser ut til å ha vært i bruk opp til 1700-tallet. Felles for alle slike graver er at de er anlagt i steinete landskap der ingen bodde. På slike steder er også offerplasser og bjørnegraver etablert. De første gravene av denne typen er funnet i Varanger, og i vikingtid og tidlig middelalder sprer skikken seg over et stort område.

Samtidig som de samiske offerplassene blir viktige, skjer det en endring av gravritualene utover i vikingtiden. Det ser ut til å være strengere praksis for hva og hvor mye som kan legges i gravene. Schanche forklarer endringene som tegn på både sosiale og religiøse endringer av samfunnet. I eldre jernalder var døds- og jaktkult manifestert på en kjønnsnøytral måte i gravskikkene. Derimot blir jaktkult forbeholdt menn i vikingtiden, samtidig som symbolene for jakt, som jernpiler, ikke blir lagt i gravene. Derimot ble det i denne perioden lagt importerte smykker i kvinnegravene. Schanche tolker dette som at jakten blir viktigere og styrker mennenes rolle i samfunnet, mens kvinnene heller mottar magiske gjenstander. Imidlertid ble kvinnenes status i samfunnet kanskje ikke lavere, men kanskje tvert om styrket. Et argument for en styrket posisjon er at kvinnegravene ble rikere utstyrt.

Hos sørsamene ser det ut til at skikken med urgraver ble tatt opp i senmiddelalderen. Da var skikken i ferd med å avsluttes langs kysten i nord, der samene da gikk over til kristne gravskikker. Schanche forklarer dette med at samene langs kysten var de som tidligst ble påvirket av misjonering og overgang til kristendom.

Referanser

  1. 1 2 Stylegar, Frans-Arne: (no) «Urgraver» i Store norske leksikon (2020)
  2. 1 2 3 4 Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. s. 116–131. ISBN 978-82-02-19672-1.
  3. ↑ Hætta, Odd Mathis (1980). Eldste skriftkilder om samer. Skoledirektøren/ Høgskolen i Finnmark. s. 35–36. ISBN 8290342020.

Litteratur