Fartsområde

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted.

Fartsområde er et geografisk avgrenset farvann som et skip er sertifisert for å trafikkere. Fartsområdet har betydning for krav til skipets konstruksjon, utrustning, bemanning og drift. Både fartøy og mannskap må være godkjent for det aktuelle fartsområdet.

Fartsområdene i Norge er fastsatt i forskrift om fartsområde, vedtatt av Nærings- og fiskeridepartementet 4. november 1981 og trådte i kraft 1. januar 1982. Forskriften er senere endret og regulerer inndelingen av farvann i ulike fartsområder, samt adgang til å gi dispensasjoner når dette anses nødvendig og sikkerhetsmessig forsvarlig.

Fartsområdenes utstrekning fremgår av vedlegg til forskriften, og er også tilgjengelig gjennom Sjøfartsdirektoratets kartløsning.

Forskriften har hjemmel i skipssikkerhetsloven og har som formål å ivareta sikkerheten til sjøs. Tidligere var fartsområdegrenser fastsatt gjennom rundskriv og hadde veiledende karakter, før de ble formalisert i forskrift.

Fartsområder

Forskriften skiller mellom innenriks og utenriks fart, samt enkelte særskilte kategorier.

Innenriks fart omfatter trafikk på norske innsjøer, elver og langs kysten, med unntak av farvann ved Svalbard og Jan Mayen. Innenfor dette området differensieres det etter grad av eksponering mot åpent hav, fra helt beskyttede farvann til kystfart med lengre åpne havstrekninger.

Utenriks fart omfatter trafikk utenfor innenriksområdet, og deles inn i flere nivåer basert på geografisk utstrekning. Dette inkluderer blant annet stor kystfart i nærliggende farvann, fart i Nordsjøen, Østersjøen og tilgrensende områder, europeisk fart innenfor definerte grenser, samt internasjonale og oversjøiske reiser.

For fiskefartøy gjelder egne inndelinger av fartsområder. For fartøy under 15 meter opereres det i tillegg med kategorier som fjordfiske, kystfiske, bankfiske, havfiske og fiske i isfarvann.

Referanser