| Valentin Weigel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. aug. 1533 Großenhain | ||
| Død | 10. juni 1588 (54 år) Zschopau | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, skribent, theosophist, mystiker, protestantisk prest, protestantisk teolog | ||
| Barn | Nathanael Weigel Joachim Weigel | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Valentin Weigel (født 7. august 1533 i Naundorf i Sachsen, død 10. juni 1588 i Zschopau) var en tysk teosof og mystiker.
Han levde et relativt anonymt liv som menighetsprest i Zschopau det meste av sitt liv, uten å agitere offentlig for sin lære, og hans skrifter ble ikke utgitt før etter hans død.
Weigel utviklet en spiritualistisk tenkning, inspirert av Johannes Tauler, Mester Eckhart og Paracelsus. Hans teologi ble utviklet i en tid da lutherdommen var i ferd med å stivne, eller institusjonalisere seg. For Weigel var ikke nåden noe som kom til menneskene utenfra; han la vekt på gjenfødelsen av det indre menneske. Hans lære om himmel og helvete som en mental tilstand hos hver enkelt representerer en nesten panteistisk forståelse. Et utdrag fra hans Dialog om kristendommen er utgitt i antologien Vestens mystikk, 2005. I dialogen representerer «Predikanten» den offisielle lutherdommen, mens «Tilhøreren» uttrykker Weigels ideer om den indre gjenfødelse.
Hans tilhengere dannet en egen sekt, kalt weigelianerne.