

Vanitas (latin for «forfengelighet», «forgjengelighet», avledning av vanus, «tom») er et motiv i bildekunst og litteratur som er ment å påminne om jordelivets forgjengelighet og mane til ettertanke om dødens visshet, og som dermed kan ses på som en motsats til carpe diem-temaet. Vanitas flyter over i memento mori-tradisjonen.
Ordet vanitas stammer fra vulgata-oversettingen av Fork 1,2 («Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!»):
I bildekunsten er vanitasmotivet ofte brukt som stilleben-motiv, gjerne som en allegorisk framstilling som viser skrøpelige eller lett forgjengelige gjenstander eller noe som avgått ved døden. Det mest typiske motivet er en hodeskalle, men en finner også sloknede oljelamper, klokker som har stoppet, visnede blomster eller skrøpelige og forgjengelige gjenstander som glass, porselen, såpebobler, nøtter, frukt, fisk etc.
Vanitas var et sentralt motiv i bildekunsten på 1600-tallet, spesielt populært var det i Nederlandene. Motivet er fortsatt mye i bruk.
I skjønnlitteraturen kan vanitas vises ved hjelp av symboler, som hodeskallen i Shakespeares Hamlet, eller det kan være budskapet i en fortelling, eksempelvis i Vanity Fair av William Thackeray. Det er også tittelen på et opus av Robert Schumann, Op. 103, Vanitas vanitatum. Mit Humor.
Ordbokdefinisjonen av de i Wiktionary