Veitsle (norrønt veizla) eller gjesting betegnet i middelalderen fritt underhold for kongen og følget hans i det distriktet de oppholdt seg når de var ute på reise i riket. Dette var mat og drikke som bøndene og leilendingene måtte skaffe til veie. Biskopene hadde samme rett til veitsle hos prestene. Varighet og antall følgesveiner var slått fast ved lov eller sedvane. Etter hvert ble veitsle en fast skatt.
Veitsle betyr egentlig «gave» eller «ytelse», men kan også bety «gjestebud» og «gjestebudskost».