
Bunadene fra Vestfold er standardiserte fest- og høytidsantrekk i norsk bunadstradisjon som ble konstruert av lag og foreninger i Vestfold på 1900-tallet . Det er flere modeller for kvinner og menn. Antrekkene bygger i hovedsak på folkedrakter og klesskikker som var vanlig blant bønder på 1800-tallet, og er blant annet satt sammen av kopier av gamle originalplagg som er funnet på gårder i fylket. Bunadssølvet er også inspirert av funn fra regionens vikingtidshistorie.
Husflidens Vestfold-bunader omfatter et par hovedvarianter i ulike fargekombinasjoner og med mønsterbeskytta snitt og dekor. I tillegg har leikarringforeningen i Tønsberg og flere andre lagd drakter med tilknytning til fylket.
Tradisjonelle «bondedrakter» i norske bygder kunne være både praktiske hverdagsklær og festlige høytidsantrekk. Draktskikken var imidlertid verken lokalt original eller særnorsk, men påvirka av europeisk bymote og impulser og plagg fra naboområder.
Ordet «bunad» ble tatt i bruk av Hulda Garborg (1864–1932) i 1903. Fra da av begynte en å rekonstruere og komponere klart definerte «folkedrakter» for steder og regioner i Norge, antrekk med ensarta utforming og samme broderimønstre på flere plagg. Framveksten av bunader var del av et politisk og nasjonalromantisk nasjonsbyggingsprosjekt knytta til «norskdomsrørsla». Interessen for særnorske drakter var særlig levende i folkedansmiljøer, med Hulda Garborg og Klara Semb (1884–1970) som pådrivere for utviklinga. Skikken har siden blitt holdt i hevd for å verne om kulturarven og videreføre gamle håndverkstradisjoner.
Fra slutten av 1900-tallet har bunader gradvis blitt vanligere, og i dag har 2/3 av norske kvinner bunad.[trenger referanse] Antrekkene er likevel fortsatt et kostbart statussymbol og en klassemarkør som mange ikke har råd til. Draktene brukes særlig når en feirer grunnlovsdagen 17. mai, i barnedåp og konfirmasjoner og ved andre høytidelige anledninger.
Bunad- og folkedraktrådet gir råd om rekonstruksjoner av folkedrakter og bruk av bunader.
