Villandskarene eller Villandskjempene var de åtte sønnene til Ragnhild Villand (1692–1752) fra Hol i Hallingdal. Om disse går det en rekke sagn.
De fire eldste var sønner av Ola Tolleivson Uppsata, eller Blank-Ola (1668–1724, mens de fire yngste var sønner av Ola Larsson Fossgard (1694–1753). Alle var svært sterke, og kjente for sine mange slagsmål.
Sønnene til Blank-Ola:
Tolleiv, født 1714, død 1778. Om ham fortelles det at han var størst og sterkest av alle brødrene. Han var ofte i trette med den yngre halvbroren Ola, og lå i sak mot ham. 20. oktober1752 ble Tolleiv arrestert og sendt til straffarbeid på Akershus festning, men slapp ut allerede etter fem år. Etter det var han roligere.
Nils, født 1717, er mest kjent for en hestehandel på Christiania marked, der han ikke fikk pengene igjen. Det endte med at han tok hesten tilbake fra en annenhånds kjøper. Det er fortalt at han ofte ble bøtelagt for slagsmålene han var oppe i.
Torkjell, født 1721, var den sindigste og klokeste av villandskarene. Han var handelskar i ungdommen, men satte seg inn i lovverket, og ble snart lensmann i Ål fra 1755. Torkjell var råsterk og ble aktet både for styrken sin og vettet sitt. På sine eldre dager satte han sin egen sønn på plass da han så at gutten ikke maktet å "takast" med en slagsbror. Motstanderen ble slengt på dør av den eldre karen.
Elling, født 1724 var handelskar, og stakk av med ei jente fra Lærdal, som han til slutt fikk lov til å gifte seg med. Elling er ellers husket for å ligge i livsvarig feide med Mehus-karene fra Kvisla i Hol, "skotto", som de ble kalt.
Blank-Ola hadde også en datter, Margit, som hadde fått mye av den samme villskapen i arv.
Sønnene til Ola Fossgard:
Ola, født 1729, død 1801, ble kalt Villandstuften, og er mindre kjent for slagsmål. Han satt som bonde på Villand i mange år, og førte saken mot halvroren Tolleiv. Han ble nærpå skutt ned av tjenestegutten under et oppgjør grunnet anklager om at denne hadde forført kona hans, Mari. Ola var urimelig tung og svær, fortelles det.
Lars, født 1731, død 1797, ble korporal, og var en fredelig kar etter gjennomsnittet for brødrene. Han tok seg av brødrenes sønner etter at disse falt fra.
Svein, født 1733, var en spreking, er det fortalt. Etter et slagsmål i 1765 ble Svein arrestert for drap, og nærpå dømt fra livet for dette. Torkjell, den eldre halvbroren som var lensmann, smuglet ham ut av fengslet i ei kiste. Senere førte Torkjell sak for Svein videre, men Svein ble endelig dømt til døden. Han levde som fredløs i mange år etter dette. Han ble tatt og rømte en rekke ganger, men døde til slutt i et eldhus på garden Mørk i østre Hol.
Knut, født 1741, død 1782, ble husket som den mest usympatiske av villandskarene. Han ble dratt for retten etter å ha trukket kniv alt 21 år gammel. Han var vill og trettekjær, og mishandlet legdfolk og tjenere om han kunne komme til. På en reise gjennom Sigdal ble han brått syk, og sagnet forteller at det var djevelen som til slutt tok ham.